Derfor er ondskap et faktum

Min jul er å trene kropp og sinn i stillhet og ro. Det er tid for å skru av all input jeg får daglig. Tillate meg selv å være i stillheten, lese en bok. Av alle bøker jeg har kastet meg over denne julen er en koloss av en bok - Jerusalems historie.Jeg har funnet en behagelig posisjon, i godstolen, lent bakover med beina godt trukket opp under meg. Julen er en kristen høytid, en av våre viktigste høytider. Vår kultur er bygd på denne kulturarven. Av den grunn er denne boken viktig, den gir et fantastisk bilde av Jerusalems livsløp. Gjennom sin fengslende beretning viser forfatteren Simon Sebag Montefiore en by i kontiunerlig forandring der han gir liv til hver epoke med persongalleri som spenner fra Salomo, Kleopatra, Jesus, Muhammed og Churschill.

Keiser Augustus får et annen ansikt enn historien fra søndagsskolen, Herodes beskrives som en føniker av herkomst, hellenisert av kultur, idearmeneer etter fødested, jødisk av religion, jerusalemitt etter bosted og romer av statsborgerskap. Det slår meg at denne mannen fremstilles som en helt annen enn jeg husker fra skolens kristendomsundervisning. Fra jødenes ståsted var Herodes en romers nikkedukke og en idumeisk bastard. Nok om det. Det som satte seg spor i meg var den uendelig utøvelse av ondskap som fulgte i all erobring av denne byen opp gjennom historien før og like etter Jesu død. Det vi i dag opplever i Syria, Irak og andre steder i verden blir blåbær i sammenligning. Det er snakk om ofring av egne barn, grilling av barn på grill av halvspiste kropper, og bukspretting av jøder som har spist kobbermynter. Tusenvis ble korsfestet rundt Jerusalem.

Når forfatteren kommer til Jesu tid beskriver forfatteren han som en som preket det han kalte "gode nyheter på sin egen underfundige og hjemmestrikkede måte, ofte med bruk av lignelser." Denne mannen, som preket på en hjemmestrikket måte, har betydd mer for verden enn noen annen person i historien. Dr. Mark Baker betegner Jesus som tidenes beste psykolog i sin internasjonale bestselger med samme tittel. "Empati er forståelse",  sier Baker, "og ingen i vår historie har vist en like stor evne til forståelse som Jesus". Boken er verd å ofre lesetid på.

Denne julen, i året 2013, leser jeg at kristne hevder å bli forfulgt i Europa. EU parlamentarikere advarer om at kristne i stigende grad blir forfulgt og utsatt for intolaranse fordi de er imot islam og homofilt ekteskap. De krever religionsfrihet også for kristne i EU. Det hevdes at kristne blir forfulgt, utsatt for intoleranse og nektes å bære sine symbol i EU land. Det katolske nettstedet ICN omtaler også det voksende problem med diskriminering av kristne i EU. Kristne i Storbritannia møter økende problem hvis de våger å utale seg kritisk om islam og homoseksuelle, siterer The Parlament. Hva er i ferd med å skje?

Denne julen leser jeg også at danske jøder risikerer liv og helse hvis de ikke skjuler sin religiøse tilhørighet. 37 jøder er angrepet, antastet eller truet i København. Bak dette står det unge muslimske innvandrere. Nå oppfordres danske jøder å kle seg nøytralt, skjule Davidstjernen, og ta av seg kalotten. Situasjonen er alvorlig. For når volden, hatet og uforstanden øker så dramatisk, er det grunn til å slå alarm. Hva er i ferd med å skje?

Jeg leser også om en stadig økende bølge av høyreekstremister i flere land som kjeppjager muslimer, advarer mot den muslimske faren og tyr til vold. Alt dette gjort til virkelighet i Norge gjennom nedslakting av unge mennesker på Utøya. Hva er i ferd med å skje?

Det aner meg at historien stadig gjentar seg. Vil vi noen gang leve i fred på denne jorden? Hvorfor så mye ondskap?

Ondskap har med menneskets frie vilje å gjøre. Uten den viljen ville ikke mennesket ha vært menneske. Men fri vilje gir også mulighet til å handle ondt. Derfor er ondskap et faktum.

Jeg åpner en ny bok foran peisflammene. "Raushetens tid - fra misunnelse til beundring." Her skal jeg visstnok møte folk som gjør det mulig å lære tillitens og åpenhetens kunst. Jeg gleder meg til en ny innfalsvinkel på den kompliserte verden vi er lever i.

Vi trenger å vite hvorfor vi feirer jul

Julen er en kristen høytid, vår viktigste høytid faktisk. Tidligere måtte foreldrene si fra dersom de ikke ønsket barna skulle være med julegudstjenesten i regi av skolen. Når har enkelte skoler innført en regel om at foreldre må melde fra dersom barna ønsker å være med på julegudstjeneste. Hva ligger bak en slik utvikling?

 Det norske samfunnet bygger på den kristne kulturarven. De kristne verdier ligger i bunnen for vårt samfunn. Denne arven har formet oss, uavhengig av om vi har en gudstro eller ikke. Barn som vokser opp i Norge, må få muligheten til å bli bli kjent med denne arven, også gjennom skolegudstjenester. Jeg har undret meg over utviklingen på dette område. Kan det være fordi enkelte mener dette kommer i konflikt med andre religioner enn den kristne i et land der stadig flere mennesker tilhører andre religioner? Det er i tilfelle en kortslutning. Mange land preget av flere religiøse retninger har erfart at det å kjenne hverandres religiøse tradisjoner og verdigrunnlag er særdeles viktig. Vi trenger mer innsyn i hverandres seremonier, ikke mindre. Vi må lære å kjenne og forstå hverandre. Kjenner vi ikke hverandres høytider og sermonier, er jeg redd vi blir mer fremmede for hverandre.

Årets familigudstjeneste julaften blir å stå ansikt til ansikt med juleevangeliet, en av mange fortellellinger som skapte vår humanistiske sivilisasjon. Slik vil min julaften nummer 63 bli svært lik de andre jeg har opplevd, heldigvis.

Ønsker alle en god og fredfylt julefeiring.

KUTT I TRYGDEN - viser at mange har restarbeidsevne

Her presenteres dette som en nyhet. Dette har vi da visst lenge i Norge. Problemet er at de som går på trygd og har lyst til å jobbe, ikke kommer inn på arbeidsmarkedet. Det blir å snu det på hodet å kutte i trygden. Hva tilsier at arbeidsgiverne i Norge da åpner for å ta inn folk med trygd?

Dette bygger bare opp under myten om at de som får uføretrygd er latsabber som ikke orker å jobbe. Det å bli syk skal straffes økonomisk. Tøv.

Slik gikk det da de kuttet trygden i Nederland

- Dette viser at mange uføre har betydelig arbeidsevne, sier Frisch-forsker Simen Markussen.

Tips oss! Telefon: 22 80 85 80 | tips@abcnyheter.no

Tekst:

• Bente Bjørndal, Cecilie Langum Becker - Dn.no

Fredag 21.12.2012, kl. 17:37

Skriv ut 20

FAKTA: Trygd og pengebruk i Norge 2013

Uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og sykepenger legger nå beslag på fem prosent av verdiskapingen i Norge. Det er ille nok, og det skal bli verre. De trygdede skal bli flere og de yrkesaktive færre de kommende årene, skrev Dagens Næringsliv forrige uke.

Les også: Uføre på jobb

Nå har to nederlandske og én amerikansk forsker publisert ny trygdeforskning, som kan være relevant for Norge.

For etter å ha studert effektene av innstrammingen i uføretryden i Nederland i 1993, fant de tre forskerne Lex Borghans Anne C. Gielen og Erzo F.P. Luttmer at lavere trygdeutbetaling førte til økt arbeidsinnsats blant trygdemottakern.

Les også: Kun fire av ti har uføredekning gjennom jobben

Les også: – Et hån mot oss som sliter

Nesten ingen inntektstap

Frisch-forsker Simen Markussen har forsket mye på temaer knyttet til trygd og sykepenger, og mener forskningen er svært interessant.

- Forskerne har sett på en reform i uførepensjonen i Nederland, der det strammes inn i hvor mye uførepensjonister får utbetalt. Man ser at for de uføretrygdede der, ble det nesten ingen inntektstap, sier han.

I Norge har uføredebatten rast i flere år. Norge bruker omtrent ti prosent av hele statsbudsjettet på å betale folk i arbeidsfør alder som ikke jobber (se faktaboks).

- Burde man gjøre en slik innstramming i Norge også?

- Å gjøre en slik innstramming blir en politisk vurdering, sier Markussen.

Skjerpet kravene

Innstrammingen i Nederland innebar blant annet at de medisinske kravene ble skjerpet, samtidig som at utbetalingene ble redusert.

To år etter reformen ble implementert var 93 prosent av dette inntektsbortfallet erstattet. 31 prosent ble erstattet av andre stønader, mens 62 prosent ble erstattet av mer arbeidsinntekt.

Les hele rapporten her (ekstern lenke).

- Omtrent seks av ti kroner ble erstattet av mer arbeid, mens tre av ti kroner ble erstattet av andre stønader. Sistnevnte har vi også sett i Norge med innføringen av AFP, sier Markussen.

Les også: Nå skal NAV svare deg innen et halvt minutt

Mindre penger, færre uføretrygdede

Et av hovedfunnene, ifølge forskerne selv, er at det kan være betydelig kapasitet blant de uføretrygdede. Forskerne konkluderer med at arbeidsinnsatsen ikke bare begrenses av sykdommen, men også av økonomiske insentiver.

- Det som er viktig i denne forskningen er at det blant mange langtidsuføre finnes en betydelig arbeidsevne, sier Markussen.

- Tror du folk jobber mer fordi de i virkeligheten ikke har vært uføre i så stor grad som trygden tilsier, eller tvinges de til å utføre arbeid de egentlig er for syke til for å opprettholde livssituasjonen sin?

- Det at de fleste i snitt greier å skaffe tilbake mesteparten av inntekten betyr at de har noe arbeidsevne, men det betyr ikke nødvendigvis at det er juks. Det kan imidlertid være problematisk for noen å gå tilbake og jobbe, og det vil alltid være noen som taper på en slik innstramming. Men det er klart at dersom ordningen er mindre sjenerøs, vil man også få færre uførepensjonister

http://www.abcnyheter.no/penger/oekonomi/2012/12/21/slik-gikk-det-da-de-kuttet-trygden-i-nederland

En helt utrolig bra artikkel fra en NAV ansatt

Må bare leses!!!

http://www.dagbladet.no/2012/12/14/kultur/debatt/kronikk/nav/arbeidsevne/24831934/?fb_action_ids=4480384302194&fb_action_types=og.recommends&fb_source=other_multiline&action_object_map=%7B%224480384302194%22%3A144995505648956%7D&action_type_map=%7B%224480384302194%22%3A%22og.recommends%22%7D&action_ref_map=[]

Fra vugge til NAV

Må bare legge inn denne fantastiske artikkelen i VG

 

 

 

Fra vugge til NAV

Kontoret for Fri rettshjelp i Oslo legges ned fra nyttår. Fra da av blir du henvist til NAV når du blir overkjørt av NAV.

Av Anders Giæver

Det blir en god jul for min familie i år. Ved inngangen til adventstiden har vi rundt 200 000 kroner mer å rutte med enn vi lå an til for noen måneder siden, takket være gode advokater.
Det ligger et par lange, prosessuelle historier i bunn av dette. Jeg føler meg litt som en sånn fyr som står og skriker lovtekster utenfor Stortinget i slåbroken hver gang jeg forteller dem, for frustrasjonen over å kave rundt i de byråkratiske labyrintene har gitt meg mer enn et snev av diagnosen «kverulantis paranoia».

Helomvending

Men uansett, her er en kortversjon: Jeg søkte NAV om å få barnetrygd under et tre år langt familieopphold i USA. Og pengene kom. Men da oppholdet var så godt som over fant NAV ut at det hadde jeg ikke rett på, og at de 80 000 kronene vi hadde mottatt i mellomtiden, snarest måtte betales tilbake. For selv om de hadde fortsatt å utbetale meg penger, burde jeg ha skjønt at jeg ikke ville få innvilget søknaden, som de altså aldri hadde somlet seg til å behandle.
«Burde ha skjønt» gikk igjen som et mantra i all videre kommunikasjon med NAV. NAV innrømmet at de hadde gjort flere feil, men jeg «burde ha skjønt» at dette var feil, og forholdt meg til det. Jeg er for så vidt vant til å skrive og glad i å krangle, men her møtte jeg mine overmenn. Det var som å argumentere mot en automatisk telefonsvarer.
På vårparten i fjor gjorde jeg noe jeg aldri hadde gjort før, jeg skaffet meg advokat. Han holdt på i halvannet år med brev og anker, før NAV Klageinstans brøt sammen og ga oss medhold på alle punkter i høst: Vi fikk tilbake alle pengene.

Skattesmell

Hva lærte jeg av dette? Da jeg i høst fikk baksmell på skatten på rundt 110 000 kroner – også som følge av USA-oppholdet – ringte jeg advokat omtrent samtidig med at jeg åpnet konvolutten.
Advokaten sendte en klage, og etter en måned hadde Skatt Øst gitt han/oss medhold: Det var ikke jeg som skyldte staten 110 000 kroner, det var staten som skyldte meg 8000. Ikke noe «Beklager at vi holdt på å loppe deg og din familie for over hundre tusen kroner som ikke rettmessig tilkom oss», men det ga jeg for så vidt blaffen i. Skatt Øst skal ha for at de avgjorde saken raskt.
Advokatene mine var hyggelige, skarpe og effektive. Jeg kan ikke utelukke at de også fylte en viss terapeutisk funksjon når jeg var på mitt maniske i kampen mot det kafkaske, trygdeindustrielle komplekset jeg begynte å se NAV som.
Men gratis var de ikke. Det kostet nesten like store summer å bekjempe NAVs vedtak, som det NAV krevet meg for.
I verste fall risikerte jeg å doble det økonomiske tapet. Heldigvis fikk jeg også tilkjent saksomkostninger til slutt.
I ettertid kan jeg være glad for at kverulanten i meg vant over min indre bokholderen, da jeg bestemte meg for å forfølge saken til den bitre slutt – men jeg tok altså en betydelig økonomisk risiko.
Det kunne vært interessant å se hvordan regnestykket ser ut i internregnskapet til NAV. Ikke bare tapte de kravet mot oss, de måtte dekke alle saksomkostningene og dessuten har de hatt en rekke fagfolk i full sving de to siste årene for å kjempe en meningsløs og tapt kamp.

Kutter støtte

Antagelig dekker de inn tapet ved å overkjøre andre folk som ikke har råd til advokat når de får NAV mot seg. Og her er blir det mer å hente, for nå kutter byrådet i Oslo ut støtten til kontoret for Fri rettshjelp, noe som i realiteten vil si at den snart 120 år gamle institusjonen, må legge ned.
Samtidig kuttes det ut et prøveprosjekt i rundt 40 kommuner hvor innbyggere har fått inntil en times gratis advokathjelp.
Stina Saastad ved Fri rettshjelp, forteller til Dagsavisen at mange av klientene kommer nettopp for å få hjelp med NAV.
Men for dem som skulle frykte for rettssikkerheten til folk som ikke har råd til egen advokat, kan Anniken Hauglie (H), sosialbyråd i Oslo, fortelle til NTB at det finnes andre tilbud som kan ivareta behovet som Fri rettshjelp-kontoret dekker i dag.
Som første eksempel på hvem som kan hjelpe folk når de trenger juridisk bistand, trekker hun frem – hold dere fast – NAV!
Du kan ikke vinne over en slik argumentasjon. Med mindre du har råd til en god advoka

 

 

 

 

http://pluss.vg.no/2012/12/11/1050/UNeV8U

Drep julens gleder - tenk kalorier!!!!

Jeg har overlevd 63 julaftener. De første 50 gikk greit. Jeg kunne glede meg over ribbe, sprø svor, julekaker laget av ekte smør, marsipangriser, brunt norsk brennevin, desserter av ekte fløte og mye sukker samt kokt kaffe. Mor kokte, bakte og la fram fristelser med en himmelsk smak. Vi nøt hver eneste bit. Lot karamellene rulle fra tunge ned halsgrupen med god samvittighet.Sovnet god og mett for så å gå på en ny dag med fristelser. Smørbukk var et forbilde og fikk fort en karamell oppkalt etter seg.
















I dag skal vi ha dårlig samvittighet. Er vi ikke plaget av slikt sørger pressen på å minne oss på alle farene, styggedommen, kaloriene som dreper, fører til hjerteinfarkt og det som verre er. Statistikk over farlige matvarer florer på førstesidene.



Noen vil få seg en overraskelse av å se på denne listen

Vet du hvilken julemat som er «kalori-verstingen»?

Dagens utgave av nettavisen

http://www.side2.no/helse/article3528896.ece

Hvem er disse journalistene som elsker å gi oss dårlig samvittighet?

Av tabellen kommer jeg svært dårlig ut - jeg elsker ribbe m/kam og svor, verstingen.

Julemesse - en flott tradisjon

Jentan på landet - julemesse

Det begynner tidlig på året. Har blitt vant med lang ventetid på butikken Stoff og Stil. Stikker selv innom bensinstasjonen, kjøper VG og Dagbladet samt kaffe og wienerbrød. Tar gjerne en time eller to. Hjemme hører jeg duren av symaskinen, saks som klipper, stoff som tar form og bli levende bamser, dukker, hjerter, Strikkepinner klirrer lett hver kveld, små gensere til nisser, barneluer, kalendere. Hele familien i sving. Mor og tre døtre, og far som sitter på kontoret som en papirmøll og skriver bøker.

Tiden er der. Utstyr lasses inn, stand settes opp og årets kolleksjon kommer på plass. Eldre menn fra Orkdal med kofter og skråtobakk, kvinner med rulator. Det er de som våkner tidlig hver morgen. Går forbi, ofrer ikke kolleksjonen en blikk, har retning mot rakefisken og spekepølsene. Det blir tid til kaffe og en bit sjokolade fra standen bortenfor, hjemmelaget sjokolade fra Selbu. Tar en bit sjokolade med ingefær, himmelsk smak.

Etter klokken 1100 kommer "vår" kundegruppe, småbarnsmora med det rette blikket. Det vrimler i bua, ting løftes og nissen på stolen vekker barnas oppmeksomhet.




















Kalendere forsvinner, luer nappes bort og pulsevarmerne forsvinner. "Nei er dere her i år også"
"Flott at dere fornyer dere hvert år"  En gammel kjenning stopper. Vi kommer i prat om gamle dager, på 90 taller da vi var trenere for et jentelag i håndball. Nå er jentene kunder her, med unger og en lettere stresset mann på slep.



Julekalender

Luer, pulsvarmere, votter og den hjemmelagde bamsen som overvåker det hele

En engel mistet en vinge. Den ble til en julekalender.

Det meste ble borte i løpet av to dager












Nils Arne Eggen holder foredrag. Blitt eldre han også, men holder koken. Er oppvokst like ved hallen. Dama fra Sverige selger linduker og anbefaler "oss" å stille ut i Østersund neste år. Kunstneren med kjoler av trykt stoff er ikke helt fornøyd med salget. Mannen går sin runde nummer 50 rundt lokalet med hendene dypt ned i skinnjakkens lommer. Ganglaget til en vanlig mann, og ganglaget til en mann som venter, er like forskjellig som hos en slange og en sjiraff.

Nå er messa i Orkdal over. Det ble, som i fjor en suksess. Vi pakker sammen.

Stedet er ribbet,
farge og duft er borte,
det er nettopp slik det er,
tomhetens rom.
    Ø.N.

Jakten på det normale barnet.

Platon (427 - 357 f. Kr.) utarbeidet et filosofisk system som betegnes som et av verdenshistoriens største bragder. Systemet har faktisk dominert Vesten fram til nå. Denne mannen ville oppheve båndet mellom foreldre og barn. Han mente barn burde tas fra sine foreldre etter fødselen og oppdras av offentlige institusjoner.

 Platons tanker hadde ingen grobunn da jeg vokste opp på femti og sekstitallet med en mor hjemme og en utearbeidende far.

Fra 70 tallet gikk utviklingen en annen vei.
Likestilling og behov for at begge foreldre var i fullt arbeid banet vei for barnehager, et sted hvor barns lek og utvikling stod i fokus.  Platons tanker om å ta barnet fra sine foreldre og oppdras av staten var fjern. Jeg var personlig mer redd for en utvikling der barn fikk for mye voksenkontakt og en styrt hverdag.

Jeg ble ikke beroliget av at lærerlaget på 90 tallet gikk ut og sa de ønsket at alle barn skulle ha lovbestemt rett til barnehagetilbud, og at dette måtte sees som en del av undervisningssystemet.

Dette synet ble fulgt opp politisk.

Kristin Halvorsen skrev som finansminister følgende i en artikkel:

Barnehager er bra for barna, men det er også bra for økonomien. På kort sikt frigjør det arbeidskraft, og på lang sikt vil det, som en frivillig start på utdanningsløpet, være en viktig brikke i å bygge opp landet til en kunnskapsnasjon. Det er kort sagt et kinderegg. Bak hver av de ungene som får plass, står det foreldre vi trenger sårt i arbeidsstyrken

Målet var lovbestemt rett til barnehageplass.

I kjølevannet av den debatten fulgte en del avisartikler.

"Slik ble Sondre et problembarn" lød en overskrift i VG. I ingressen stod det:

Regjeringen har et problem. Kommunen har et problem. mamma Ragnhild Tornæs fra Bærum har et problem. 15 måneder gamle Sondre er problemet.

Hvorfor var Sondre et problem for regjeringen, kommunen og sin mor? Jo, fordi han ikke fikk plass i barnehagen.

Nå er det problemet løst etter en gigantisk barnehageutbygging.


Lærerlagets uttalelse for tiår tilbake om rett til barnehage er på plass.
Hva så med innholdet - lærerlagets mål at barnehagen måtte sees som en del av undervisningssystemet?

Fem elever ved Dronning Maud ble intervjuet av Adresseavisen. De skulle alle bli førskolelærere. De poengterte i intervjuet at førskolelæreryrke ikke var et husmoryrke. - Det er slutt på den tiden at barnehagen er en oppbevaringsboks, nå gir vi barna mer eller mindre en psykisk evaluering de kan ta med seg inn i skoleverket, uttalte den ene 19 åringen.

Hvor er motkreftene?

De finnes heldigvis. Jeg anbefaler boken "Hva skal vi med barn?" av Simen Tveitereid.

Hvorfor skrev jeg denne bloggen?

Det gjorde jeg etter å ha lest boken "Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barn." Skrevet av Mari Pettersvold, sosiolog, førstelektor og leder for Senter for barnehageforskning ved Høgskolen i Vestfold og Solveig Østrem Ph.D. i teologi og førsteammenuensis ved Høgskolen i Vestfold.

De dokumenterer en utvikling i barnehagene der det jaktes på målbare verdier gjennom en kartlegging av barn med sikte å finne en standarisering av det normale barn som et ideal. Som de sier i boken:

Alminnelige sider ved det å leve gjøres til gjenstand for noe ualminnelig. Dermed følges det opp i form av tilbud om spesiell hjelp til barnet og veiledning til foreldrene. Dersom vi skal vite alt om barn i den hensikt å fjerne alle  "feil" , aksepterer vi tilstanden Basil Bernstein omtalte som "The Totally Pedagogised Society".

Eller for å ta den helt ut; Platons ide ser ut til å bli satt ut i livet.


Pettersvold og Østrems bok var en tankevekker for meg.

Boken bør leses av alle småbarneforeldre og andre som jobber med barn!










http://www.dagbladet.no/2012/03/15/kultur/debatt/kronikk/oppdragelse/barnehager/20693083/

http://www.psykologforeningen.no/Fag-og-profesjon/Fagblogger/Birgit-Vallas-kommuneblogg/Jakten-paa-det-normale-barnet








.

Et nytt bevis på å bli satt i bås.
Ingen vil ansette folk som har vært langtidssyke.

Ja, da har vi fått satt ord på det enda en gang. De langtidssyke har et stempel i pannen som hindrer denne gruppen å få få seg jobb.

Utgått på dato - dessverre. Ikke rart folk må over på trygd.

Les denne artikkelen:



Vil ansette straffedømt fremfor folk som har vært langtidssykemeldt.

Mange tidligere straffedømte har problemer med å få seg jobb. Men nordmenn flest ville hatt få problemer med å ansette tidligere fengselsfugler, dersom de innehar de rette kvalifikasjonene. Derimot er vi mer skeptiske til jobbsøkere som har vært langtidssykmeldte.

Det viser en fersk landsdekkende undersøkelse gjennomført for turtøyprodusenten Stormberg.

Vil gi tidligere straffedømt jobb
 I følge undersøkelsen svarer hele 46,2 prosent av de spurte at de ville de ansatt en tidligere straffedømt, dersom vedkommende ellers innehar de rette kvalifikasjonene for jobben. Kun 24,7 prosent ville ikke ha ansatt en slik person.

– Det offentlige har i dag for dårlige rehabiliteringsprogram for tidligere straffedømte, og mange har store problemer med å komme ut i arbeidslivet etter endt soning. Det finnes nok fortsatt en del stigmatiserende holdninger til mennesker som har sittet i fengsel, men det er svært gledelig at en så stor andel av det norske folk ønsker tidligere straffedømte velkommen inn i arbeidslivet, sier daglig leder Steinar J. Olsen i Stormberg.

Undersøkelsen viser også at menn er mer tilbøyelige (50,6 prosent) til å gi tidligere straffedømte en ny mulighet i arbeidslivet enn kvinner (41,7 prosent).

Risikerer å stå utenfor
 Både ufaglærte, tidligere straffedømte rusmisbrukere, langtidssykmeldte, innvandrere og trygdede er grupper i samfunnet som ofte opplever at veien er lang for å bli tatt i betraktning for fremtidige arbeidsgivere.

– Alle disse gruppene står ovenfor store og mangeartede utfordringer når de skal forsøke å komme seg ut i arbeidslivet. Selv har vi mange medarbeidere med en brokete fortid, også tidligere straffedømte og rusmisbrukere som alle er dyktige og som gjør en utmerket jobb. Holdningsskapende arbeid er derfor viktig for unngå at vi skaper et nytt klasseskille i Norge mellom de som står utenfor og de som er innenfor arbeidslivet. Alt handler om å vise tillitt, og dette må gå begge veier, sier Olsen.

I undersøkelsen ble de spurte bedt om å rangere hvilke av disse gruppene man vill hatt størst problemer med å ansatte dersom man som virksomhetsleder ble pålagt å kvotere disse gruppene inn i arbeidslivet.

Mest skeptisk til langtidssykemeldte
 Kanskje noe overraskende svarer de fleste at de vil ha størst problemer med å ansette jobbsøkere som har vært langtidssykmeldte (19,4 prosent).

Den videre rangeringen er som følger;
* Tidligere rusmisbrukere (15,9 prosent)
* Tidligere straffedømte (14,1 prosent)
* Ufaglærte arbeidsledige (10,1 prosent)
* Innvandrere (9prosent)
* Trygdede (6,9 prosent).
– Alle disse gruppene står ovenfor ulike utfordringer, og man bør være varsom med å sette gruppene opp mot hverandre gjennom slike rangeringer. Dette bidrar bare til en ytterligere sementering av det klassedelte arbeidsmarkedet i Norge. Norsk økonomi går så det griner, behovet for arbeidskraft er stort og blant disse gruppene finnes mange dyktige mennesker som er godt kvalifisert for jobbene. Men vi trenger et dugnadsløft, både fra det offentlige og blant virksomhetsledere for å hjelpe disse menneskene tilbake i jobb, sier Olsen.

Undersøkelsen viser at et stort flertall (53,3 prosent) av de spurte får et mer positivt inntrykk av virksomheter som prioriterer å ansatte arbeidssøkende som av ulike årsaker har problemer med å få lønnet arbeid.

Den landsrepresentative undersøkelsen ble gjennomført 24. oktober og 1020 personer over 18 år ble spurt over telefon.

ttp://www.na24.no/article3516454.ece

VIL DEN DIGITALE REVOLUSJON ENDRE VÅRE LIV?
Jeg måtte i dag krype til korset og kjøpe meg en smarttelefon. På møter jeg deltar mottar folk e-poster, svarer, overfører penger på nettbank, leser aviser, bestiller flybilletter og lager notatet fra møtet. Jeg sitter med min papirbunke og noterer med penn. - Middelalderen, sukker folk og ser rart på meg. - Stakkars fyr.

Utviklingen går så utrolig raskt. Det var ikke lang tid siden jeg brukte overheadprosjektor med lysark under foredragene mine. Nå støver de ned i tilfluktsrommene, stuet bort som en anitikvitet. Jeg ringte et hotel nylig og ba de ha en CD spiller klar til et foredrag. En lys kvinnestemme svarte: Vi har ikke CD spiller, kan du ikke ta med Iphone eller Ipaden din?

Jeg måtte bla opp noen tusenlapper og sitter nå med en telefon hvor jeg tutsjer skjermen med fingertuppen. Får inn e-posten fulgt av en svak pipelyd. En tone lik kjøtttmeisen parrelyd gir beskjed om at en melding ligger klar. Jeg er i ferd med å bli avhengig av den flate dingsen.

Det var da jeg undret meg over om denne digitale revolusjonen ville endre mitt liv. Jeg lot tankene fly tilbake i tid.

Jeg ble født i 1949 og vokste opp i Kristiansund. Byen vår ble under krigen bombet sønder og sammen. Mor og far livnærte seg som sirkusartister. Min mor som slangemenneske, min far klatret opp på ti stoler og sto på hendene. Min bror, og jeg, bivånet det hele med håret fullt av Brylkrem, bar overkropp og sorte bukser med hvite striper. Det var datidens underholdning. Folk samlet seg der det var Tivoli. Det ble vår arena. Det var knapt med ressurser på den tiden, men samholdet under oppbygging av landet var enorm. Det var stor grad av frihet og en utrolig solidaritet. Da sirkuslivet tok slutt ble mor hjemme, men måtte spe på med arbeid på fiskebrygga. Hjemmet ble et samlingssted. Som eldste mann ble det mitt ansvar å passe mine små søsken når mor og far tok en avstikker på kino. Skrek minstemann ble smukken puttet i sirup og gråten effektivt kvalt.


Vi kjøpte mat på bok i håp om at lønningen, som kom i en gjennomsiktig pose, holdt til å betale regningen. Det var ikke snakk om å få sykkel eller fiskestang. Men jeg husker barndommen i byen som en fantastisk tid med stor grad av frihet hvor de voksne deltok i den daglige leken og spilte på stikka med femøringer. Vi eide ikke bil, TV eller annen passiv underholdning ut over radioen som ble flittig brukt. Jeg minnes mors stemme i stuevinduet da hørespillet på radioen nærmet seg. Da var det folketomt i gatene på Gomalandet.


Da jeg i voksen alder, som utdannet politimann, skulle ta avhør, var det over en eldre utgave av en skrivemaskin uten rettetast. Skulle vi ha kopier måtte vi legge blåpapir mellom arkene og rette feil med hvitt blekk. Det var en revolusjon da maskinen med rettetast kom.


I dag kommuniserer jeg med mine barnebarn over Hotmail. Vi kan se hverandre og prate til hverandre. Det samme gjør jeg med mitt SOS barn i Venezuela. Er ikke e posten tilgjengelig sender vi melding til hverandre på mobiltelefon, gjerne med et bilde vedlagt for å understreke poenget. Siste skudd på stammen er Facebook hvor man til enhver tid på døgnet kan legge ut personlige meldinger, få kommentarer, legge ut eget album og la andre få innblikk i deler av ditt liv. Jeg har kastet meg på bølgen, mest for å følge med tiden. Da barnebarnet Mona oppdaget hva som hadde skjedd utbrøt hun:
- Besse du overvåker meg overalt. Ja det kan føles slik i det informasjonssamfunnet vi lever i. Da jeg begynte i min første jobb i politiet hadde Lardal kommune en personlig betjent telefonsentral. Ved utrykninger var jeg uten kontakt med omverdenen. I dag går samtlige med telefonen i lomma fra de går ut av barnehagen, og er tilgjengelig tjuefire timer i døgnet.


På samme måte skapte den industrielle revolusjon på 17 og 1800 tallet store endringer. Samfunnet gikk fra det gamle bondesamfunnet til en kraftig industrivekst og økt innflytting til byene. Alt utløst av en stor befolkningsøkning i verden med økt behov for mat og klær.


Det er klart store omveltninger i samfunnsutviklingen vil endre våre liv. Det vil få praktiske konsekvenser. Vi tilbringer i dag nesten en tredjedel av vår våkne tilstand i en virkelighet våre besteforeldre ikke ante noe om. Men det er bare utenpå. Inni er vi lik de menneskene som har levd før oss. Den samme kroppen, de samme følelsene, de samme tankene, de samme forelskelsene, det samme sexlivet. Vi utrykker våre følelser gjennom kroppsspråk, muntlig og skriftlig. Det kanskje vidunderligste månediktet i verdenslitteraturen ble skrevet av en kvinne med navn Sapfo som levde på Lesbos omkring år 700 før Kristus






Stjernene rundt en full, blank måne
 blekner og blir helt borte, mens den
 skinner på jorden.













Vi er alle skapt over samme lest. Sapfo, du og jeg, men kroppen vår er bare bolig for den evige delen av oss. Vi blir kastet inn i denne verden med nakne rumper og primitive, uklare følelser. Kort etter får vi beskjed om å skjule begge deler. Hold opp å gråte, våg ikke å bli sint, vær stille, ikke svar meg, snakk når du blir snakket til, bare de feige er redde. Vi lærer kort og godt å undertrykke våre egne følelser. Har du noen ganger sett en plante vokse der sollyset ikke slipper til? Lar vi ikke lyset slippe til i våre liv vil følelsene bli sløve, vi blir redde og kreativiteten blir hemmet. Likevel smiler vi våre fjollete smil og later som.

Jeg sender et skråblikk til den flate dingsen. Slår den av. Sjekker den ikke før jeg går til ro for natten.

Jeg sutrer ikke..

For et kaos på City Syd. Kork av biler. Noen ville i blikket, andre har gitt opp og kaster seg på hornet. Noen leser VG ved rattet og sukker oppgitt. Kort dras, nisser produsert i Kina til kr. 39.90 med vridde sjøsyke ansikt etter den lange reisen.Barn gråter, sutrer og vil ha sukkertøy. Jenta bak disken på Narvesen tørket svette og selger brunsvidde pølser i hopetall.

Og nå tror dere at jeg skal sutre om forbrukersamfunnet? Der tar der feil. Jeg elsker førjulstiden hvor målet er jula, familiekos, besøk, gaver og høytid. Jeg like meg faktisk på City Syd i dette maset, vel for en kort tid riktig nok.

Men på OBS kafeen, med utsikt over menneskemengden, tenker jeg at vi kansje er blitt litt døv for spørsmålet om vår eksistens. Det ser ut som vi bare utmåler tiden og lever som alle de millioner av ting vi produserer og kjøper. Borte er årsaken til dette, på en måte koselige kavet, der vi møtes i hundretall på kjøpesenteret, hilser, smiler til kjente og ender opp med en kopp kaffe. Tenker på dama som stoppet meg i Trondheim sentrum i går og ville selge meg et budskap. Hun trodde på en religiøs forestilling. Etter en kort samtale sa hun: "Du tenker på Gud i stedet for å erfare ham."

Å lytte seg inn i situasjonen..

Jeg minnes en episode fra 60 tallet. Familien hadde fått sin første campingvogn, ikke ny, men godt brukt. Som vanlig lå vi fortøyd ved elvekanten på Hondstad i Surnadal. Det var slik vi tilbrakte ferien. Far ute ved elvebredden tidlig morgen og sen kveld.

Ved respatex bordet med stålbein satt mor med kaffekoppen og Norsk Ukeblad. Sjelden alene forresten. Bordet, eller rettere sagt mor, virket som fluepapir på folk. Jeg undret meg den gang over hvorfor mor var så populær og avholdt. I voksen alder gikk det opp for meg; hun hadde en utrolig høy EQ, emosjonell intelligens. Hun lyttet seg inn i folks situasjon. Det å føle seg sett og annerkjent er gjødsel og næring til folk som skaper motivasjon og gjør at folk yter mer. Men du må mene det, og det var her mor var unik. Hun mente det!

Jola Sigmond, som har høyere intelligens enn Albert Einstein (målt IQ på 192) ble en gang spurt av en journalist om vedkommende hadde høy IQ om han klarte å løse oppgaver Jola produserte. Jola svarte:

Det beror på definisjonen av IQ. Jeg har truffet mennesker i Kenya som overlever på savennen i seks måneder med tre kuer. Som finner mat og vann, og som vokter kuene mot ville dyr. Jeg ville dødd etter fire dager. Selv om det mennesket ikke kan en bokstav, så er han en skarp kniv i sitt miljø.

Jeg har stor respekt for utdanning og kunnskap, men jeg har like stor respekt for erfaringsbasert kunnskap. Det beste er når disse to smelter sammen, som min mor med folkeskole og Jola med sin IQ.

Fattige er dumme - rike velutdannede kvinner smarte

Når jeg leser denne artikkelen tenker jeg, som tidligere regionasdirektør i Lindorff og Namsmann i Trondheim: Hvorfor forskes dette ikke på fenomenet at rike velutdannede 40 åringer topper inkassostatistikken?

Det at man som fattig fatter gale valg, er vel ikke noe å undres over. Å leve med ryggen mot veggen, ikke se lyset i tunnelen gjør at man lett tyr til virkemidler som ikke virker logisk. Når man som i denne artikkelen kobler fattige opp mot å være mennesker uten utdannelse - altså underforstått uten kunnskap, det vi på godt norsk kaller dum, skjønner vi tegningen.

Nordmenn har aldri vært så dårlige betalere som i 2011. Det som forundrer meg er at det er velutdannede kvinner med høy inntekt som øker mest hva angår inkassosaker. Det burde vært et interessant område for forskerne.













http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Hvorfor-er-noen-fattige-sa-lite-smarte-med-pengene-sine-7036141.html

Ungdom som ender opp som uføretrygdet

Dette er en kronikk jeg kom over i Aftenposten. En kronikk med mening, som setter fingeren på årsaken til at mange unge dessverre havner hos NAV og ender opp i statistikken som ung ufør.

Les selv:

Da Anders begynte i videregående skole var han 15 år. Han var ung og formbar, men ennå i stand til å styre sitt liv på en konstruktiv måte. Da han sluttet i videregående skole som 18-åring hadde holdninger og verdier satt seg. Og han hadde utviklet rutiner og uvaner som gjorde han diskvalifisert for arbeidslivet. Hvordan skjedde det?
Allerede i førsteklasse i videregående skole var det klart at Anders ikke var særlig motivert. Han hadde dårlige karakterer fra ungdomsskolen og han slet med å henge med. Men han kom på skolen. Han hadde med seg det han skulle. Til jul fikk han nedsatt ordenskarakter fordi han hadde begynt å komme for sent og dessuten ikke gjorde lekser. Men han fikk en sjanse til, slik at han kunne forbedre seg og slippe nedsatt ordenskarakter til sommeren.
Begynte å skulke
Den sjansen grep ikke Anders. Han begynte å skulke skolen. Han hadde sjelden med seg lærebøker, noe å skrive på og noe å skrive med. Kontaktlæreren hadde flere møter med Anders. Jeg hadde flere møter med Anders. Da det ikke hjalp, kom rådgiveren inn i bildet. Hun hadde en rekke møter med Anders, men de resulterte heller ikke i noen bedring. Nå var det ikke annet å gjøre enn å kalle inn foreldrene til Anders. Foreldrene til Anders er skilt. Han bodde litt hos den ene og litt hos den andre. Mor kom til møtet. Men Anders brydde seg lite om mors bekymringer, skulle det vise seg. Anders var i det hele tatt lite interessert i det både skolen og foreldrene måtte mene om hans skolegang.
Andre året på skolen skulle det gå fra vondt til verre. Anders hadde større og større fravær. Når han møtte opp, var han ikke interessert i å delta i noe som helst som hadde med undervisningen å gjøre. Han møtte kun opp for å treffe venner. Derfor pratet Anders mye i timene. Han forstyrret undervisningen og han forstyrret sine venner. For dette fikk han anmerkninger
Anmerkninger
Anders fikk også anmerkninger både for å mangle bøker og penn og papir. Og han fikk anmerkninger for å komme for sent. Dessuten fikk han anmerkninger for snusbruk. Allerede tre uker etter skolens start hadde Anders fått så mange anmerkninger at han måtte settes ned i orden og oppførsel - til "nokså godt". Men ettersom Anders ikke er voldelig, kan han ikke gå lenger ned i orden og oppførsel og få "lite godt". Tre uker inn i det nye skoleåret visste derfor Anders at alle sanksjonsmuligheter skolen har, var brukt opp. Han hadde intet mer å frykte.
Både rådgiver og kontaktlærer hadde i løpet av andre klasse en rekke samtaler med Anders. Jeg snakket med Anders og lurte om han skjønte hva han holdt på med og om det var noe vi kunne gjøre for å hjelpe han. - Videregående skole er en forutsetning for å få seg en utdanning og et interessant arbeid, sa jeg til Anders. Anders mente jeg tok feil. Han visste hva han ville og han visste at videregående skole ikke var viktig. For Anders skulle bli skuespiller. Eller gründer. Eller forfatter. Anders’ drømmer var mange og de var store. Han hadde tid nok til å drømme. Både på skolen og hjemme.
Lite de kunne gjøre
Mor og far ble igjen kalt inn til samtaler. Mor kom og var fortvilet, noe Anders som vanlig ikke lot seg affisere av i særlig grad. I tredje klasse toppet det seg. Anders var knapt til stede. Han snudde døgnet på hodet, satt ved datamaskinen om natten, sov store deler av dagen, og droppet innom skolen en time eller to et par dager i uken for å få litt sosialt samvær. Skolen kontaktet barnevernet, men det var lite de kunne gjøre.
Anders er en av mange ungdommer som hvert år blir kastet inn i et skolesystem de overhodet ikke har forutsetning for å mestre. De blir presset av samfunnet og sine nærmeste omgivelser til å ta videregående utdanning. De mangler motivasjon og har langt fra den selvstendigheten som dagens skole krever. Anders’ skjebne var på mange måter beseglet den dagen han satte sine bein på videregående skole. Hans selvtillit og selvrespekt ble lavere og lavere ettersom dagene, ukene og månedene gikk uten at han gjorde noe han kunne være fornøyd med og stolt av. Anders hadde stø kurs mot å bli en av de mange hundre unge som hvert år ender som uføre.
Burde ikke fortsatt
Hva kunne vært gjort for Anders? Han burde i alle fall ikke fortsatt i videregående skole. En person som faller utenfor arbeidslivet som 20-åring, koster samfunnet over syv millioner kroner. Hvilket betyr at det er enorme besparelser som kan gjøres, om man bare klarer å hjelpe dem som har mistet motivasjonen på skolen og er i ferd med å falle fra. Altså vil det være lønnsomt for samfunnet å bruke relativt mye ressurser på å få en person som Anders inn på rett spor.
Noen burde hjulpet Anders ut av skolen og inn i yrkeslivet. Hjelpemann på bil var en gang en jobb unge kunne starte sitt yrkesliv i. La oss bruke dette som eksempel. Hva om Nav kunne gi støtte til firmaer for å ansette unge i en slik jobb? Eller tilsvarende jobber som ikke krever utdanning. Hva om Nav kunne hatt et team til å hjelpe slike som Anders med å komme seg på jobb. Han kunne utført et arbeid som krevet noe av han. Han kunne tjent sine egne penger. Han kunne gjort noe som bevarte selvrespekten.
En tragedie
100 000 unge under 30 år hverken jobber eller studerer i Norge i dag. Noe som er en tragedie både for den enkelte og for samfunnet. De kan komme til å koste staten 700 milliarder kroner, har Professor Torberg Falch ved NTNU regnet seg frem til. For mange hundre ungdommer i norsk skole i dag er motivasjonen så lav at skolen er et meningsløst sted å oppholde seg. Og så å si alle som blir uførepensjonert, har det til felles at de har startet på, men ikke har fullført videregående utdanning.
Da Anders kom til skolen, fantes det ennå muligheter for å hjelpe han. Men tre år med en tilværelse kun fylt av drømmer og et totalt uforpliktende liv, satte sine spor. Paradoksalt nok var det skolen - den institusjonen som skulle hjelpe han inn i voksenlivet og lære han å ta ansvar for sitt eget liv - som la til rette for at Anders skulle utvikle rutiner og uvaner som gjorde han ute av stand til å få et yrkesliv.
P.S. Flere kan identifisere seg med "Anders". Men det finnes ikke én person som er "Anders". Han er laget på basis av 15 års undervisningserfaring.























http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Skolen-som-gjorde-Anders-ufor-7021898.html

Hvem er gal og hvem er frisk?

Denne artikkelen må jeg bare gjengi altså.

Psykologen David Rosenhan sendte 8 psykisk friske deltakere til ulike psykiatriske sykehus. De ble lagt inn med diagnosen schizofreni. Sykehuspersonalet oppdaget ikke at de egentlig var friske. Det oppdaget imidlertid de som virkelig var syke.

Den amerikanske psykologen David Rosenhan startet i 1973 et eksperiment hvor han ønsket å se om det diagnostiske verktøyet psykiatrien brukte, faktisk virket. Han fikk tak i en liten gruppe mennesker som ble sendt til 12 ulike sykehus på Øst- og Vestkysten av USA. Fire av deltakerne hadde bakgrunn fra psykologi eller psykiatri, en var barnelege, en husmor og en maler. Blant de såkalte pseudopasientene var også Rosenhan selv. Siden flere av deltakende hadde bakgrunn fra fagfeltet, ble de utsendt med falskt navn og fiktive yrker. Ingen hadde noensinne lidd av psykisk sykdom. De fikk avtale med sykehusene om samtaletime.

Når de møtte opp til samtale med psykiateren, skulle de si at de hørte stemmer inne i hodet sitt. Psykiateren ville selvfølelig be dem om å utdype dette. Da skulle de trekke litt på det å si at stemmene var litt uklare, men så vidt de kunne bedømme så var det ord som «tomt» og «hult». Ordene dukket opp i forbindelse med generelle tanker om livet. Stemmene skulle være ukjente, men av samme kjønn som pseudopasienten. Disse symptomene ble valgt av Rosenhan fordi de lignet på eksistensielle lidelser, samtidig som det ikke fantes noe publisert forskning på eksistensielle psykoser. Alle sammen ble lagt inn, syv av dem med diagnosen schizofreni.

Vel inne på institusjonen skulle de oppføre seg som normalt. Men de opplevde at alt de sa og gjorde, ble tolket inn i en syk sammenheng. Det ble en tankevekker for pseudopasientene hvordan de fikk svar på helt alminnelige spørsmål. For eksempel spurte en «pasient» legen om han kunne fortelle ham når institusjonen ville gi ham de rettighetene som han hadde krav på. Da fikk han til svar: «Hvordan har du det i dag?» uten at legen ventet på svar. Slike svar førte til at pseudopasientene følte seg usynlige og verdiløse. Privatliv var fraværende, selv toalettene var uten dører. En følelse av å miste personligheten og bli til en «ting» var felles for alle pseudopasientene mens de oppholdt seg på sykehuset.

I journalene, som ble skrevet om hver pasient, ble det også klart at historier fra pasienten om eget liv ble tolket inn i en schizofren ramme. For eksempel fortalte en av pseudopasientene om sitt forhold til foreldrene. Han hadde hatt et nært og godt forhold til sin mor som liten, mens faren hadde vært en mer fjern figur. Som voksen hadde han imidlertid knyttet nærmere bånd til faren, mens moren ikke lenger var en altomfattende person i livet hans. Han hadde et nært og godt forhold til sin kone, selv om de hadde sine uenigheter innimellom. Og barna ga han sjelden klapps. I journalen var dette blitt til: «Livsløpet viser en lang historie med ambivalens i nære forbindelser som begynner i ung alder. Han hadde et nært forhold til sin mor tidligere, men dette ble etter hvert kjølig samtidig som han får et intenst forhold til sin far. Emosjonell stabilitet er fraværende. Hans forsøk på å kontrollere følelsene fører til voldsomme utbrudd mot kone og barn.»

Alle pseudopasientene tok masse notater om hva de så og opplevde mens de oppholdt seg i institusjonen. Ingen av pleierne lurte på hva de skrev ned, men noterte i journalen at «pasienten var opptatt av skriveaktivitet». De andre pasientene var derimot svært interessert i denne skriveaktiviteten, og mange av pasientene sa til dem at de ikke trodde at de var sprø i det hele tatt, men at de var journalister eller forskere som skulle se hvordan de hadde det. Der hvor de feilaktig psykotiske ikke ble oppdaget av psykiatere og pleiere, ble de avslørt av de som var virkelige pasienter.

Da eksperimentet ble kjent, ble Rosenhan møtt med at argumenter som: «at det var jo ikke så rart at det gikk som det gikk, siden de bare hadde undersøkt dårlige sykehus, men hos oss er det mye bedre osv.» For å imøtegå denne kritikken, ble han enig med ledelsen ved en del nye sykehus at han i løpet av en tremåneders periode skulle sende noen som simulerte syke, slik at de fikk anledning til å vise at dette i så fall var riktig. I løpet av perioden ble flere som oppsøkte disse institusjonene, avslørt som en av Rosenhans pseudopasienter.

Det var bare det, at han ikke hadde sendt noen.
http://www.etikkom.no/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2003/2003-4/A-skille-normale-fra-de-gale/#.UIOcYTQh56R.facebook

Varmer med gode tilbakemeldinger

I min siste blogg fortalte jeg om et møte med 50 Hedmarkinger. I dag kom det en tilbakemelding i posten som varmet ekstra godt. Selvsagt liker jeg å lykkes med de mål jeg setter meg. Det er viktig å konsentrere seg om positive energi. Negative mennesker gir negativ evenrgi.

Dersom du stirrer lenge nok inn i
avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake
             inni deg.
                                 Nietzshe 

 

                                Et annerledes møte
HLF Åmot arrangerte den 11.10. åpent møte på Østerdalen Hotell, med Øyvind Neeraas som foredragsholder.
Foruten forhåndsomtale i lokalavisen, ble det satt opp plakater og sendt invitasjon til andre lag og foreninger som har kronikere som medlemmer.
Foredraget ”Det herre e det livet du har fått”, burde være interessant for flere enn bare tinnitusrammede, tenkte vi.
Og det stemte, for av de 50 som møtte opp, var bortimot halvparten ikke-medlemmer i HLF.
Det ble verken loddsalg eller andre tradisjonelle aktiviteter på dette møtet, for vi ville gi foredragsholderen mest mulig tid.
Neeraas klarte- med sin personlige åpenhet og utrolige fortellerevne- å trollbinde publikum i to timer, bare avbrutt av en kaffepause som mange benyttet til å få en prat med trønderen.
Ja, hvem andre kunne fått 50 trauste, godt voksne østerdøler til å stå opp og synge RBK-sangen? Det måtte da i så fall være Nils Arne Eggen!
Dette ble et møte vi vil huske lenge, og som kanskje vil føre til at HLF Åmot får flere medlemmer?

Ella Gjærum

NAV gjør folk syke

Sist oppdatert 14.10.2012 av Trym Helbostad
Klippet fra www.hlf. no - aktuelle saker.


- Uten betydelige endringer i det tilbudet NAV tilbyr sine brukere, er jeg redd økningen i antall psykisk syke som mister fotfestet i arbeidslivet bare vil fortsette øke.

Det sier Katharine C. Williams (bildet). Hun er psykologspesialist og doktorgradsstipendiat.

Gjennom sitt doktorgradsarbeid med ”Mestring av psykososialt stress ved hørselstap” og ved å jobbe tett på hørselshemmede ser Katharine C. Williams hvor det er mangler i systemet. Mangler som igjen går utover hverdagen og livskvaliteten til den enkelte.

I en to-siders kronikk i Dagbladet i dag, forteller hun om sine erfaringer med  NAV og hvordan systemet ikke tar hensyn til hørselshemmede brukere, som et eksempel. Nedenfor gjengis et utdrag fra kronikken i Dagbladet.

Hun viser til at psykiske lidelser utgjør den største diagnosegruppen blant uføretrygdede. En gruppe som bare vil vokse dersom det ikke gjøres endringer, mener Williams. 
- Som psykolog har jeg sett mange få sin restarbeidsevne ødelagt av NAV. Arbeidslinja og tankegangen bak NAVs måte å yte service på i dag virker mot sin hensikt for de mest skadelidende. Mange blir som en konsekvens av dette ikke engang en del av statistikken. Uten betydelige endringer i det tilbudet NAV tilbyr sine brukere, er jeg redd økningen i antall psykisk syke som mister fotfestet i arbeidslivet bare vil fortsette øke.
- NAVs service er i dag lite tilpasset psykisk syke, noe både sykefraværs- og uførestatistikken viser. Dessverre erfarer vi at NAV også påfører andre brukergrupper ekstrabelastninger og i en del tilfeller har påført individider unødvendige, psykiske helseplager.

I sitt doktorgradsprosjekt har Katharine C. Williams studert forhold rundt arbeidssituasjonen til en gruppe som i utgangspunktet ikke har psykiske lidelser, nemlig yrkesaktive med nedsatt hørsel.

Les også: Hjelper hørselshemmede

- Det er fortærende å høre hvordan så mange hørselshemmede må sloss mot NAV i kampen for å beholde sin tilknytning til arbeidslivet.  Denne gruppen har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen, noe som involverer NAV i alle ledd. Men til tross for at gruppen er relativt stor, har ikke NAV noen standardisert oppfølging, påpeker Williams i kronikken.
- Mister du hørselen må du derfor forvente å måtte gjennomføre en veritabel kafkaprosess. For å få informasjon om hvilke rettigheter du har, om hvor du kan få veiledning og om hvor man kan henvende seg for å få tilpasset tekniske hjelpemidler må du være særdeles aktiv og pågående.  Realiteten er at NAV overlater til den hørselshemmede selv å finne ut av hvordan teknisk tilrettelegging av hjelpemidler skal forordnes. Når den hørselshemmede har klart å få i stand en søknad om slike tilrettelegginger, må lange ventetider påregnes. 
- I denne ventetiden støtes en del ut av arbeidslivet og som bonus for tålmodigheten: mister sykepengerettighetene. Sorg over tap av hørsel, usikkerhet om hvor hjelp skal komme fra og bekymring for den fremtidige økonomien medfører mentale helseplager. I en slik situasjon har du ikke overskudd til å klage.
- Den gruppen som blir dårligst behandlet av NAV er den gruppen som ender opp med å falle ut av statistikken og som ikke blir hørt. NAV gjemmer seg bak brukerundersøkelser av tvilsom karakter og noen burde gå disse nærmere i sømmene. Det er på tide at NAV blir evaluert av noen andre enn NAV, avslutter Williams.
Les hele Dagbladet-kronikken fra Katharine C. Williams her


http://www.hlf.no/Aktuelt/Nyhetsliste/Nyheter/--NAV-gjor-folk-syke/





















http://www.hlf.no/Documents/Dokumentbase/Markeds%20og%20info%20mappe/NAV%20gjor%20folk%20syke%20Dagbladet%20oktober%202012.pdf

Møte med 50 hedmarkinger

Jeg ble invitert til HLF Rena av leder Ella Gjærum. - Jeg vil lage et noe annerledes møte, sa hun - vi har blitt for mye "pensjonistforening" og står fast i et spor. Jeg foreslo at vi benyttet oss av erfaringene fra Frisk - syk? Nei, et stedet midt mellom der lokallaget går offentsivt ut og inviterer medlemmer av andre foreninger, sørget for markedsføring og forhåndsmelding i avisene. Ella gjorde en meget god jobb med markedsføring.

Jeg har nylig gjennomført lignende møter i HLF Akershus, HLF Skodje og nå HLF Rena.

Måtte gni søvnen ut av øynene tidlig morgen fredag og finne et ledig sete på regionstoget over Røros til Rena. NSB markedsfører turen som en opplevelse. Ikke vanskelig å være enig i det. Tog er behangelig. Naturopplevelsen enorm, men jeg hater fløyten som uler ved hver overgang, og det er det mange av ned Østerdalen. Minner meg om en annen lyd jeg kjenner så alt for godt.

Rena stasjon ble jeg møtt av Ella og hennes mann. Smilene, men også litt nervøs for hvor mange som kommer til møtet - Møter det tjue stykker e je fornøyd, sier hun på kav hedmarksdialekt. Dette er fyrste gongen vi gjer noe slekt. - Vi har jo bare 90 medlemmer totalt og de aller fleste e passive medlemmer.

Lokalet ved Østerdalen hotell var klargjort. Det var bare å plugge i datamaskinen og minnepinnen.
En halv time før start kom folk fra hele Østerdalen. Kaffe maskinen var første stoppested

Da alle hadde ankommet var lokalet fylt opp med 50 deltakere. Imponere spør du meg. Vi var over oss av begeistring da det møtte 250 på arrangement i Trondheim med et befolkningsgrunnlag som ikke tåler sammenligning.

Ellen var som et stort glis, smilte fra øre til øre. Gledet seg over det største fremmøte på flere år. Foto deler av forsamlingen.

Det er slike møter som gleder en enkel sjel. Forsamligen ga en utrolig god tilbakemelding underveis. Aktive i mumling med hverandre når tema ble tatt opp, latter og alvor. Utveksling av erfaring og undring. Spennet mellom erfaringer blant tilhørerne var stor når det gjaldt hørselhemming og tinnitus.
Jeg elsker dialogen som oppstår i slike møter mellom mennesker. Jeg er av den oppfatning at dialog ikke handler om enighet, men om forståelse.

I pausen kom jeg i kontakt med en eldre dame med et skarpt blikk og lett latter. Hun var opptatt av at vi gjennom vår historie før bare hørte naturlige lyder fra vind, vann, fugler og dyr. - Som da jeg vokste opp, poengterer hun -  i dag utgjør disse lydene bare en liten del av lydbilde. Det er lyder over alt, biler, traktorer, musikk på kjøpesentrene, brølende fly, og musikk på øret, ja det gelder nå mest ungdommen da, smiler hun.
l
Det som kansje gledet Ellen mest var at det for første gang, så langt hun kan huske tilbake, var møtt opp ikke medlemmer som knapt hadde hørt om HLF.  Her er hun i dialog med en av dem. (vedkommende ga tillatelse til at foto ble tatt og omtalt)

En av mine kjepphester er at vi i større grad enn nå kan variere tema og innhold på medlemsmøter, ta kontakt med andre foreninger som har kronikere som medlemmer, tenke nytt. Det er mer likhet enn ulikheter mellom oss. Vi har mye å lære av hverandres erfaringer. Ved å gå sammen om f.eks et par felles møter i året når vi langt flere. Jo flere foreninger, jo bedre økonomi til å invitere aktuelle forelesere selv på mindre steder som f.eks. Rena. Ellen har tenkt å ta opp tråden. Jeg ønsker henne lykke til.

Det ble en god natts søvn, klokkealarm klokken 6 neste morgen og en laaaang togtur hjem over Hamar. Denne gang med få stopp og nesten uten den irriterende lyden fra togets fløyte.

Hva passer som dagens ord

Man ser store
ting i dalen,
bare små ting
fra fjelltoppen.
    G.K. Chesterton

Sykefravær av psykiske årsaker til værs

Lettere psykiske årsaker øker mest. I Nord Trøndelag dreier det seg om en økning på 184 prosent.

Det er førstelinjetilbudet som svikter.









http://www.adressa.no/jobb/article6423749.ece

Er undringen død?

Har levd et langt liv, vært vitne til utviklingen og tenker:

Vi blir alle født undrende.

 

En treåring sliter ut foreldrene med spørsmål om alt mulig. Når dør du mamma? Hvorfor kan vi ikke se Gud? Og det er ikke alltid barnet slår seg til ro med svarene. De vil gjerne vite hvorfor det er slik.

La oss ta et sprang av tid, til ungdomsskolen. - Hvorfor skal jeg lære dette? Svarene finner jeg jo på internett om jeg har behov for det. Læreren som hadde tenkt å foreslå en bok for de som ville vite mer om temaet, dropper det.



Hva har skjedd? Undringen er blitt borte. Barnet har lært seg av med å spørre. Synd. - Visdom begynner med undring, sa Sokrates.

Skolen er ikke lenger et sted for visdom. I dag drukner vi i data og informasjon. Men det er ikke det samme som kunnskap, ihvertfall ikke det samme som visdom. For å bli vis må du lære deg å stille spørsmål. Men slikt har man knapt tid til på skolen i dag.



La oss ta enda et skritt fram i tid

Studentene er blitt som papegøyer. De klipper og limer inn tekster. Tenker ikke over hva som står der. Tilbudene på internett er designet for papagøyeatferd. Slikt får oss ikke til å stoppe opp og tenke, men stadig klikke oss videre




Kom i hug en zen ordtak:

Når de mange er
redusert til En,
til hva skal den Ene
reduseres?

Kutt alderspensjonen med 50 %, minst........

Statsbudsjettet er lagt fram og da kommer fokuset på trygdene som er en del av utgiftssiden.

Bruker 370 milliarder på å lønne 1,3 millioner som ikke jobber.
Slik lyser overskriften mot oss. De unyttige er en belastning. Våre 786.000 alderspensjonister alene tar hele 162 milliarder av den kaken. Resten går til sykepenger, avklaringspenger og noe uføretrygd.

Det er hårreisende
Sjeføkonom Shakeb Syed sier trygdeutgiftene er sløseri.

 -Det er hårreisende. Oljen og en sløsende velferdsstat har gjort det mulig å bære de enorme trygdeutgiftene. Men oljen vil ikke være like vekstdrivende for norsk økonomi i all tid. Petroleumsproduksjonen har falt de siste årene. Dette, sammen med eldrebølgen som vil inntre de neste årene og vare inn til 2060 vil gjøre det vanskelig, sier han, og la til:
- Hadde vi ikke hatt oljepengene hadde vi blitt nødt til å gjøre harde, riktige og viktige prioriteringer som hadde hindret den høye trygdeandelen. Vi har ikke råd til dette i det lange løp. Naturresurser varer jo ikke evig. Vi må ta støyten, og vi må begynne allerede nå.

Men hva vet vår kjære økonom i blå skjorte på kaikanten ved Aker Brygge hva som ligger bak disse tallene. Bare alderspensjon utgjør 162 milliarder, som fordeles på 786.000 personer i 2013. Den desidert største posten, og den vil vokse framover da vi blir stadig flere eldre. Skal vi "ta støyten nå" som han sier og begynne å kutte alderspensjonen? Det ville straks gitt "penere tall."

Treet er ribbet,
farge og duft er borte,
på grenen sitter økonomen
og gremmes over høye tall.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/10/08/bruker-370-milliarder-pa-loenne-13-millioner-som-ikke-jobber

http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2482070.ece

Kan helse læres ?

En artikkel verd å lese. Derfor deler jeg den med dere på bloggen min.

http://www.frisknett.no/2012/09/kan-helse-laeres/

Å møte 175 eldre mennesker med en snittalder nær 80 år

Fikk forespørsel om å holde foredrag på eldres dag i kommunen. Bestemte meg raskt for å si ja, og det gratis. Som mange andre begynte jeg å tenke "i bås". Vi mennesker er flinke til nettopp det. Sette mennesker i bås, og slik se en gruppe under ett. Nok å nevne Uføretrygdede, kronikere, ufaglærte ....

Prøvde å fri meg fra den tankegangen og bestemte meg for tittelen: "Minnene er med oss". De jeg ville ha foran meg var mennesker med en utrolig erfaringsbakgrunn og livsvisdom. Det gjør en stakkar ydmyk.

De kom i flokk, i taxi, kjørt av slektninger og noen få i egen bil. Noen dårlig til beins, noen i rullestol, noen med pleiere tilstede og noen friske og raske på alle måter. De kom i et antall av 175. En sal fylt av grått hår så langt øye kunne se.

Da slo båstenkingen inn igjen. Kunne ikke fri meg for å tenke hvordan jeg skulle nå fram til denne forsamlingen. Vel var ikke reponsen lik andre forsamlinger jeg er vant med å takle. Poengene ble mer tatt imot med et lite nikk, et svakt smil og hos noen med et stort gapskratt.






Mia, mitt barnebarn, gjorde STOR lykke da hun med sin utrolig klare stemme sang Janis Joplins Mercedes Bentz, helt alene, med kun en mikrofon til hjelp.













Da kaffen kom på bordet, og kakene ble servert, vinket en eldre dame på meg. En pen kvinne, klart blått blikk, nesten uten rynker i ansiktet. Hun klappet meg forsiktig på kinnet. Jeg satte stor pris på ordene dine, sa hun og for et herlig barnebarn du har. Vi hadde en kort samtale om minnenes betydning, koblet opp mot egne erfaringer. Hun hadde levd et spennende liv, var fornøyd med å ha blitt 90 år og så for seg minst 10 år til - som hun sa 10 hærlige år. De siste 14 årene hadde hun vært enke.

Slike møter gir en 63 åring et visst perspektiv, en mulighet til endelig å bli kvitt uvanen med å sette mennesker i bås.



















Jeg likte avslutningen din, sa hun - Rosenborgsangen der hele salen reiste seg og sang med. I morgen slår vi Bayer Leverkusen

Ballong i rumpa

Humor er viktig, også når det gjelder helse. Synes opplevelsen til denne mannen var verd å ta med. Elisabeth delte den med meg på FB.

















les denne

http://eivindlund.wordpress.com/2012/09/30/ballongen/

DEN STORE DIAGNOSEJAKTEN

Det er interessant å følge helsedebatten i Norge. Og ikke minst er det viktig og ikke gå i skyttergravene. Nesten alle har ett eller annet poeng. Denne redaktøren har neppe noen gang fått stilt endiagnose. Jeg tipper dette en en mann i sin beste alder med god helse. Det speiler hans syn. Hans innfalsvinkel har en del poeng. Synes den fortjener en plass i bloggen.















http://www.varden.no/meninger/p%C3%A5-dagsorden/den-store-diagnosejakten-1.7550309

Minnene våre

Har forberedt og skal holde foredrag på eldres dag i Skaun kommune. Tema: Minnene våre. En av de minnene jeg skal berøre er musikkopplevelser fra egen tenåringstid. Mitt idol Janis Joplin. Da var hennes tragiske historie ikke kjent, for meg var hun bare en lysende stjerne på himmelen. Slik betydde hun mye for meg den gang, og jeg elsker musikken hennes.

Høydepunktet under foredraget blir når mitt barnebarn Mia, alene på scenen og uten musikk til hjelp, skal fremføre en av mine favotittlåter; Mercedes Bentz.

Jeg gleder meg. Minner blir stadig mer viktig jo eldre du blir. Gode minner gir gode dager, slik er det bare.








Janis Joplin ble født klokka 09.30 på St. Mary’s Hospital til foreldrene Dorothy East og Seth Ward Joplin, tre uker før termin. Hun veide bare 2,4 kg.
Dorothy og Seth Joplin oppdaget fort at de hadde et barn med svært spesielle evner. Janis kunne spise på egen hånd uten å søle i en alder av 11 måneder, hun kunne lese og skrive i en alder av tre år, hun spilte kompliserte pianostykker av Beethoven og Mozart da hun var fire og hun var en spesielt begavet maler. Som ung pike var Janis Joplin sine foreldres øyesten.
Janis vokste opp i Port Arthur, en liten by i sørøst Texas, som var « more Louisiana than Texas», slik innbyggerne beskrev den lille byen som også befinner seg like ved grensen til Louisiana. I sin barndom holdt Janis seg til reglene og normene som dominerte den konservative, kristne byen. Hun sang i kirkekoret og respekterte grenser, men da hun begynte på Thomas Jefferson High School som fjortenåring «The whole world turned, it just turned on me» som hun selv beskrev det.
Foreldrene til Janis lærte barna sine at kvinner var likeverdige med menn og svarte likeverdige med hvite. Dette oppfordret Janis til å reise seg opp i klasserommet og si at svarte burde ha samme rettigheter som hvite og at de blir diskriminert i samfunnet. Dette skapte store problemer for Janis Joplin, spesielt på skolen, de andre barna kalte henne ”nigger lover” og kastet steiner på henne.
Omkring 1960 ble Janis Joplin  introdusert for narkotika for første gang. I begynnelsen dreide misbruket seg hovedsakelig om cannabis og alkohol, men etter hvert begynte Joplin å bruke stadig mer amfetamin. Venner og klassekamerater av Janis kom med følgende utsagn om denne kritiske perioden: ”Janis sov ikke, spiste ikke, hvilte ikke. Utenom skoletid satt hun bare og slurpet, sniffet og slikket i seg alt av dop hun kom over mens hun spilte og sang blues”. Etter et halvt år veide 169 cm høye Janis bare 38 kg
Janis Joplin fant etter hvert ut at det var musikken hun ville leve av. Hun skaffet seg mange kontakter innen musikkbransjen.
Under en konsert samme året som Janis hadde flyttet til California og slått seg sammen med bandet, fikk de opptre på Monterey Pop Festival. Dette var en berømt musikkfestival i Los Angeles hvor datidas største stjerner skulle opptre, deriblant The Beatles og Mama Cass. Her fremførte de det som skulle bli en av Janis Joplins aller mest berømte låter; «Ball and chain». I løpet av knapt en time hadde Joplin sprengt alle grenser for hva som noen gang hadde vist seg av musikalske prestasjoner, spesielt av en kvinne. Under konserten her ga Janis og bandet alt de hadde, og et storøyd publikum flokket seg mot scenen. Janis sang for full hals, skrek, ljomet, sparket med beina, og stønnet inn i mikrofonen. Bandet dundret løs, og de fremførte fantastiske prestasjoner. Like etter konserten ble de tilbudt platekontrakt på stedet. Først kom en singel med favorittlåta «Piece of my heart», og et år senere var plata ferdig. Cheap thrills het den og solgte til gull i løpet av tre dager. Janis Joplin ble satt på verdenskartet og er siden kåret til den største kvinnelige artisten som noen gang har satt sine bein på jorda.
Med berømmelsen falt Janis raskt tilbake til sitt narkotikamisbruk, som forverret seg stadig. Hun slet deriblant med et sterkt heroinmisbruk. Det kunne gå perioder hvor hun omtrent ikke var rusfri i det hele tatt, og hun drakk mye alkohol. Hun gikk flere ganger i terapi for å bli kvitt alkoholavhengigheten uten større suksess.

Bandet jobbet godt og lenge med det tredje (fjerde, hvis man medregner Big Brothers album) og siste albumet til Janis. Men Janis var revet inn i et tungt narkotikamisbruk. Hun hadde til og med en skrekkslagen kveld kommet så ruset ut på scenen at hun ikke kunne stå støtt, og konserten måtte avlyses. I sin korte og ville karriere hadde hun rukket å bli forlovet flere ganger, nesten gift, prøvd alt som fantes av narkotiske stoffer og tjent seg styrtrik. Janis var en ubeskrivelig sårbar og intens person. Hun ville ha kjærlighet, hun ville gjøre opprør, og hun var alltid ensom og ulykkelig. Etter en konsert uttalte hun: «I just made love to 25 000 people, but I'm goin' home alone.»
 I 1969 deltok Janis Joplin på den verdensberømte Woodstockfestivalen, som ble en stor nedtur for Janis Joplin. I følge biografien Scars of Sweet Paradise satt Janis Joplin full av angst og ventet på det som skulle bli det desidert store gjennombruddet i karrieren hennes. Hun fikk sin lesbiske elskerinne Peggy Caserta og en mengde heroin fløyet inn med helikopter i et forsøk på å roe seg ned. Sammen satte de seg heroin på et av de få portable toalettene blant en mengde avføring og Janis Joplin ble så ruset at konserten måtte utsettes åtte timer mens de ventet på at rusen skulle avta. Hun gikk ut på scenen og klarte knapt å stå oppreist, hun slet med å holde mikrofonen og klarte bare så vidt å mumle frem sangene. Etter konserten gråt Janis over opptredenen sin.
 Natten til 4. oktober 1970 var Janis Joplin blitt avvist av både en kvinne og en mann hun var forelsket i. Ensom og deprimert som alltid gikk hun inn i resepsjonen på et hotell, vekslet en 5-dollarseddel, hun skulle kjøpe røyk, og bestilte et rom. Janis Joplin gikk inn på rom nr. 105 natt til 4. oktober, og kom aldri ut i live. Suksessrik, rik og berømt, og dypt, dypt ulykkelig, som hun hadde vært hele sitt liv, satte hun en stor dose heroin i den venstre overarmen og sovnet for alltid, 27 år gammel. Det nesten ferdige, og aller mest berømte og mest solgte albumet til Janis Joplin, pearl, ble utgitt post mortem. Albumet inneholder en av Janis Joplins aller mest berømte og mest spilte låter: «Me and Bobby McGee».

Janis Joplin døde natten til 4. oktober 1970 omtrent klokka 3. Obduksjonen viste at hun døde av en overdose heroin. Joplin ble funnet på formiddagen den 4. oktober på hotellrommet sitt. Hun hadde et kutt over nesen som kunne tyde på at hun hadde falt. Den offisielle dødserklæringen er dødelig heroinoverdose ved et uhell.

Janis Joplin ble kremert og asken strødd fra fly langs California-kysten etter eget ønske fra Janis.

Et stadig spørsmål, som har gått igjen i mange tiår ; Hvorfor har kvinner større sykefravær enn menn?

Måtte bare ta med denne undersøkelsen i bloggen min.


http://www.masterbloggen.no/blog/2012/09/20/hvorfor-har-kvinner-sa-hoyt-sykefravaer-2/