mandag 25. februar 2013


Tredemølla, PCen og kjøpe tjenester.

Som pensjonist, godt tilbakelent, observerer jeg daglig barnefamilier i en evig kamp med tiden. Tidlig start på dagen, knapt tid til å svelge unna et par skiver brød, levere barn i barnehage og skole, for så endelig å finne plassen bak PCen på jobben. Der er det også tidsmas, tidsfrister, få ansatte og pålagt overtid. Barnehagen ringer, Ola er syk og må hentes. Passerer tre bomstasjoner hver dag, glemmer at takstameteret går, men ergrer seg over kronene som trekkes fra kontoen hver måned. Astrid skal hentes på SFO. Rask middag, pølse og brød med Idun ketsjup for så å kjøre Astrid til hesteridning og Ola til fotballtrening.Klokken passerer 2000 og det er sengetid for de små. Siger ned i sofaen og tømmer pappvinen for to glass. Sovner etter Kveldsnytt for så å våkne til en ny dag neste morgen 0615.

Hva er egentlig den fordømte tiden vi sloss med hver dag?
Det var først under industrialiseringen det ble nødvendig med klokketid. Tid er penger, ble et begrep. Før den tid eksisterte ikke begrepet tid, den bare kom og gikk. Solen stod opp og gikk ned. Nå måtte arbeiderne lære å underkaste seg sekundviserens hvileløse tikk – takk. Etter å ha levd under stemplingsuret tyranni i 30 år – opplevde de å få overrakt – ja nettopp gullklokka.

Men begge arbeidet ikke den gang. Jeg stod opp til et dekket kjøkkenbord. Far var reist på jobb, mor sørget for frokosten og fikk oss avgårde. Hadde knapt et stresshormon i kroppen. Etter skolen ble jeg møtt med et smil, varm kakao og et kyss på kinnet. Ut og leke sammen med alle andre barna i nabolaget. Som barn levde jeg fullstendig fri for tidspress.

 
 I dag er tiden i ferd med å kvele familielivet. Vi er tilgjengelige hele døgnet på mobil, nett og andre media. Selv under kjøring sender vi meldinger, tar telefonen. I ferien besvarer vi e-post fra jobben. Klokken tikker som før og tiden blir knappere og knappere!

  
 I følge Statistisk Sentralbyrå bruker foreldre i dag en halv time mindre sammen med sine barn under tre år enn for ti år siden. Fortsetter den trenden vil barna snart barn kunne plasseres i en institusjon. De vil da som eldre mennesker på sykehjem få faste besøkstider der de kan møte sine foreldre.

 Opp i alt dette, eller heller kanskje som en følge av det, jakter familiene på det gode liv. De forsøker å finne nye løsninger for å ha mer tid til hverandre og til selvrealisering. Løsningen for de som har råd er hjelp til klesvasken, middag ferdig levert på døra og jobbing hjemmefra. Man har lett for å havne i et rastløst jag etter mer tid. Mulig vi i fremtiden kan se for oss arbeidsplasser der det er mulig å trene på en tredemølle tilpasset kontorpulten. I USA har folk møter samtidig som de trener.

 Jeg slutter her. Går ned til en kopp te og programmet lunsj på NRK1. Ute er det sol, varmegrader, snøen smelter og våren er i anmarsj. Tenker jeg tar bussen til Trondheim i dag, betaler tjue kroner for en honnørbillett, stikker innen Dromedar og tar meg en kaffe Mocca og leser VG.

 

 

 

 

 

torsdag 14. februar 2013

Må bare følge opp siste blogg om Anene Booysen med denne artikkelen fra Paul i Sør Afrika
  • Paul Berkowitz
South Africa is still reeling from the rape and murder of Anene Booysen. The anger, soul-searching and political posturing will achieve very little unless we are much more honest about the extent of the problem.
I know women who have been raped. I know poor women and rich women, friends, distant acquaintances, educated, uneducated, old and young. Most were raped by people they knew; some were date-raped and some were in relationships with their rapists. Most of these women are closer to me than they are distant.
There is rape in my culture, however narrowly or broadly you wish to define it. I am a South African, Jewish, white, thirty-something, university-educated man (and whatever other designations are out there). Rape has touched every one of those aspects of my identity.
Rape is a particularly abhorrent crime to the vast majority of us, and rightly so. It is right on the ugly end of the spectrum of violence, cruelty and abuse of power. On a purely physical level it is the grossest violation of a person’s integrity and privacy.
If we are honest with ourselves, we won’t draw an arbitrary line at the end of the spectrum and ignore all the other violence, cruelty and abuse of power that is committed by men – against both women and men. It’s incredibly tempting for the majority of men, who are actively non-murdering and non-raping all the women and men around them, to deny ownership of their own anger and violence.
I am angry and concerned about the rape and violence against women in South Africa. I am also angry about our failure to confront the real causes of the problem, to be brave enough to join the dots. I am scared because our outrage and blame is making us stupid and keeping us from finding solutions.
The violent rape and murder of a young woman has united the entire country. The particular brutality and barbarity of the crime has made it an easy touchstone for our anger and our judgement. We are quite easily fooled into believing that if we can banish the horror and violence to the train stations, taxi ranks, shebeens and tik houses, that if we can build enough prisons and start to kill hundreds, and then thousands, of men that this will magically fix our society.
There are characteristics of the rape epidemic in South Africa that are particularly concerning, such as the associated high levels of physical violence, the gang-rapes and a widespread attitude of parochialism and male chauvinism. They place us among the worst of the lot in terms of rape and violence against women but they certainly don’t make us unique.
There are many possible factors that exacerbate and aggravate these problems. There’s a high correlation with poverty, substance abuse and broken homes, but the problem cannot be confined to our physical and mental ghettoes. It is everywhere around me and it is everywhere around you, too.
Violence does not end with rape, assault and battery, a punch or even a slap. The words used to degrade and dehumanise are violence. Threats and coercion are often violence. Not acknowledging the rights of another person, ignoring their opinions, attaching no importance to their wishes and desires, these are all violence.
We celebrate violence in our society, right up to that point where we feel removed enough from its pitch that we can judge the very worst and wretched of us, and in doing so absolve the violence in us. We normalise, even valorise violence and we are particularly good at normalising violence against women in all of its forms.
We men do enough damage against each other and ourselves, with our love of road-rage and bar brawls. Policemen and criminals kill each other in high numbers; men self-detonate and take their immediate families with them as collateral damage. Miners, policemen and unionists kill each other at Marikana while young men from the township of Hatfield, Pretoria hospitalise each other and third parties with regularity.
South Africa is a violent country and the violence is part of everyone’s culture. Like almost all violence everywhere, it is committed by men.
I have never raped anyone or physically assaulted a woman, but I have committed violence against pretty much every woman I’ve been close to. I have fed my anger and allowed it to fill many relationships. I have taken out my own fears and inadequacies on my partners with harsh criticism and judgement, amplifying their shortcomings to avoid having to deal with mine.
I have belittled, ignored and silently judged instead of speaking openly and honestly. I have built a wall around my ego and spent more time strengthening its foundations than trying to broker an honest peace. I have made my moods, opinions, feelings and desires the only things that counted.
I have screamed and sworn. I used my position as the breadwinner to threaten and to silence. I have been too impatient to listen, too tired, too angry, too scared, too ashamed to talk.
I did those things, and still do some of those things, for many reasons. Some of it I learned from the men in my family, like all other men do. Some of it, hopefully, was done out of ignorance because I didn’t even try to empathise with the women in my life for a long time.
Mostly, basically, I did those things because I could. I still can, if I want to. Society allows me, like all men, to normalise physical, emotional, financial and structural violence against women. I commit my violence in my home, away from prying eyes, like most of the men who beat and rape women.
The women in my life learned to be lightning rods that could earth the anger, absorbing the damage for themselves. Much of their time in the relationship was spent appeasing and trying to please, leaving not much time for their needs.
I suffer from road rage. I can’t count how many other drivers I’ve sworn at, shown the finger, flashed brights, or hooted at. I’ve been involved in one physical altercation as a result. I am lucky that I haven’t been seriously injured or killed as a result of my stupidity.
The structures that allow me to act in the way I choose also allow most rapists and beaters enough leeway to do what they do with impunity, if they are rich enough or smart enough. Jub-Jub, Charlie Sheen, Chris Brown, Mel Gibson, Tommy Lee and Sean Penn have all been trouble with the law for various things but bashing the women in their lives hasn’t ended their careers.
The anger and violence in our society is toxic. As men we aren’t given many tools for effective communication and conflict resolution. Many men stumble through their lives half-aware, approaching every problem with a hammer made of stereotypes and indoctrination. I am struggling myself. The work is difficult and the results are gradual.
Quick fixes are so tempting when the problem is big and the process of self-reflection is painful, but there is no other way. If we want to stop violence against women then we must create a society that values women, not one that makes it harder to rape women.
Putting up adequate lighting in the Western Cape might be very effective in curbing violent rape by strangers but it does nothing to dismantle the structures that reward sexual prowess in men and punish it in women, that view women as worth less than men, that punish the victim, that normalise and discount women’s pain.
Whatever the DA does or does not do at the moment, at this point it’s still streets ahead of the Zuma administration. From building special homes to protect grannies in KwaZulu-Natal from rape to creating a department for women that sounds like a list of people denied the vote in ancient Greece, the current lot have it spectacularly wrong. The delusion that a new ministry could solve the problems of women everywhere by ticking a lot of employment equity boxes and also cunningly house useless ministers that can’t be demoted is a delusion on an epic scale.
Anyway, politicians will not cure rape. Finger pointing will not cure rape. Handing out Real Men badges will not cure rape.
Not committing the very worst abuses of power does not make me a real man. Real men take responsibility for their actions. Real men take ownership of their anger and their pain. Real men don’t confuse power with strength.
Some days I feel more real than others. I am trying really hard to keep real, and to keep it real. I try to see occupant of the car ahead of me as my neighbour and not my enemy. My partner is not my adversary; she is the woman who was brave enough and strong enough to help me through my worst.
The men who rape must be prosecuted and convicted but they cannot serve as the scapegoats for my own anger. As a society, we cannot pretend that this is a cancer we can sacrifice a limb for, because we will soon find that the cancer has metastasised. DM

onsdag 13. februar 2013



Jeg gråter for Anene Booysen

En kort, litt bortgjemt artikkel, i en avis som over første sidene er opptatt av lavkarbo, bedre sexliv, hva er bra for hjertet ditt og lignende "du" oppslag, rører ved noe helt vesentlig i meg.
Jeg kjenner klumpen i halsen, opplever et press mot tårekanalene. Artikkelen begynner slik:

På en høyde over den lille byen Bredasdorp, sør for Cape Town, ligger en steinhaug dekket med blomster. Haugen er gravstedet til 17 år gamle Anene Booysen.

Anene ble, som jenta i India nylig, gjengvoldtatt. Etter voldtekten snittet gjerningsmennene opp magen hennes, tok ut innvollene og brakk bena hennes. Før hun døde rakk hun å peke ut gjerningsmennene for politiet. En av dem var ekskjæresten.


Voldtekter skjer daglig i dette landet. 64 500 voldtekter ble anmeldt til politiet i fjor. Det er over 150 hver dag. Politiet anslår at det virkelig tallet ligger på en halv million voldtekter. De fleste ofre er barn. En fellesnevner er brutaliteten. Ølglass, grillspydd tas i bruk og kropper blir brent. FN betegner det som en "pandemi av seksuell vold."

Hvor er den internasjonale presse? Hvor er de ansvarlige redaktørene i Norge? Hvor er kvinnebevegelsen? Hvor er menns engasjement?

Tore Strømøy trygles om mer "Tore på sporet"  dekker Dagbladets første side denne dagen.  Vi gråter vår ukentlige dose når Tore leder barn fram til sine biologiske foreldre. Jeg gråter for Anene i dag. Leser samtidig at liket av en mishandlet jentekropp ble funnet dagen etter Anenens begravelse uten Cape Town. Ge - Audrey Green, 19 år. Voldtatt og drept på grusomste vis av en bekjent. Nok et tall i statistikken

Takker journalist Ellen Sofie Lauritzen for artikkelen. Går en helg i møte med "du" overskrifter i landets aviser. Nyter min vin til maten og håper på et langt og godt liv.






søndag 3. februar 2013






Tredje og siste hinder (hekk) i denne omgang
















Ja, men…

Jeg er en type som liker å sette meg mål, for så å ta raskeste vei mot målet. Av den grunn liker jeg svært dårlig å omgås ja, men mennesker. Men de finnes over alt.

 





















Jeg var innleid konsulent i et selskap som slet med egen kultur. - Det er svært vanskelig å få gjennomslag for nye ideer i dette selskapet, sa direktøren. Han var nylig ansatt i selskapet og ble fort klar over at de måtte tenke mer kreativt for å overleve i markedet. Han satte sammen en gruppe som skulle drive med hjernegymnastikk og komme fram med nye ideer til en markedsplan. Jeg deltok på et av møtene som observatør. Gruppen bestod av fem medlemmer. Tre av deltakerne var svært aktive og kom stadig med kreative innspill. De blåste stadig opp ballonger i forskjellige farger. Problemet var at de to andre deltakerne hele tiden kom med følgende kommentar: - Ja det var en god ide, men.. Straks en ballong ble blåst opp, tok de fram synålen og stakk hull i ballongen. Da de to ble fjernet fra gruppen kom resultatene.



fredag 1. februar 2013


 

For de som følger bloggen, neste hinder "hekk" du må over er:
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Mindreverdighetsfølelse

Når den grønnlandske forfatteren Hans Anthon Lynge opplyser til avisen at han ikke er glad for å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og begrunner det med at nominasjonen som regel bare fører til skuffelse for de grønnlandske forfatterne. Ja da oser det av mindreverdighetsfølelse. - Vi vet at vi aldri får prisen. Vi har i alle fall ikke oppnådd det hittil, sier han til slutt for riktig å understreke følelsen han har.

På slutten av 90 tallet nedsatte Bondevik, som da var statsminister, verdikommisjonen. En førskolelærer fra en av Trondheims nabokommuner var tatt ut til kommisjonen og ble intervjuet i Adresseavisa. Hun ble spurt om hun gruet seg. – Ja. Jeg er redd for at jeg ikke skal strekke til, svarte hun – men samtidig er det en ære å få være med. Jeg vil prøve å være meg selv, men kommer nok til å være nervøs første gang jeg skal møte alle de store gutta.

 Mindreverdighetsfølelsens oppgave her i livet er å gi oss dårlig samvittighet når vi begynner å tro på oss selv. Den sitter som en følelse i magen og hvisker: - Slå det fra deg, slå det fra deg. Følelsen opererer som en port vakt som bare slipper forbi en viss mengde energi. - - Husk at alt vi gjør utgjør en risiko, vi kan mislykkes og det gjør vondt, er budskapet til følelsen i magen.

Jeg opplevde portvakten som deltaker på en fagpolitisk konferanse i Molde i åttiåra. Jeg hadde forberedt meg på et innlegg om justispolitikk og satt i salen sammen med fire hundre andre delegater. Jeg var rimelig godt forberedt. Første taler var Reiulf Steen som holdt et flammende innlegg. Han hadde forsamlingen i sin hule hånd. Jeg kjente en underlig følelse i magen som førte til dunking i brystregionen. Jeg var allerede meldt på talerlisten. Det var for sent å snu. Gro Harlem Brundtland gikk opp på talerstolen. Nå begynte stemmen i magen å viske: - Det er ikke for sent å snu. Slå det fra deg… slå det fra deg. Jeg nektet å adlyde.

Så ble mitt navn ropt opp. Jeg passerte Steen og Brundtland på vei opp til talerstolen. Jeg vendte meg mot forsamlingen, tittet på manus og fremførte mitt innlegg med ungdommelig pågangsmot. Følelsen i magen ble borte. Port vakten hadde brutt sammen og det førte til at energien fløt fritt. På veg ned fra talerstolen vinket Gro på meg. Jeg gikk bort til henne og hun sa: - Det var et flott og engasjert innlegg, unge mann. Historien slutter med at sekretæren til Gro ringte med på kveldstid og ville ha kopi av innlegget mitt da Gro skulle møte Willoch til valgdebatt uka etter. Hadde hun spurt om jeg kunne tenkt meg stillingen som justisminister ville jeg svart JA uten å blunke. Så høyt oppe var jeg den kvelden. Den følelsen ville jeg ikke opplevd om jeg hadde fulgt rådet til stemmen i magen.

Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten din egen hjelp. Den sikreste oppskriften på en permanent mindreverdighetsfølelse er å sammenligne sine svake sider med andres gode sider. Det er viktig med PMI, positiv mental innstilling. Evnen til å tenke positivt når du har grunn til å være negativ.

 Etter endt befalskole, og praksis som jegertroppsjef, hadde jeg ønske om å søke politiyrket. Jeg oppsøkte Oslo politikammer for å søke råd. En politimann på minst 1.90 på strømpelesten så ned på meg og sa: Du er for liten. Mine 1,72 over bakken var under minstemålet. Da hentet jeg min PMI. Med selvdisiplin tok jeg steg for steg mot målet. Jeg lærte meg judo og endte opp som instruktør. Jeg pumpet jern og greide til slutt å pumpe 90 kilo ti ganger i rask rekkefølge. Opptaksprøven gikk glimrende, glemt var høydekravet. Etter forkurset ble jeg utpekt som klassens eldstemann og hadde for øvrig ingen problem med høyden i de sytten årene jeg var i politiyrket. Men mine 1,72 over bakken ble stadig kommentert. Motgangen kunne gitt meg mindreverdighetsfølelse, men virket motsatt. Jeg er glad jeg overså politibetjentens råd om ikke å søke.

 Politiyrket har gitt meg en god livserfaring jeg ikke ville vært foruten. Jeg tok sjansen. Det ligger mye i ordtaket:

 

Det er bedre å drite seg ut
enn å dø av forstoppelse.