Ungdom som ender opp som uføretrygdet

Dette er en kronikk jeg kom over i Aftenposten. En kronikk med mening, som setter fingeren på årsaken til at mange unge dessverre havner hos NAV og ender opp i statistikken som ung ufør.

Les selv:

Da Anders begynte i videregående skole var han 15 år. Han var ung og formbar, men ennå i stand til å styre sitt liv på en konstruktiv måte. Da han sluttet i videregående skole som 18-åring hadde holdninger og verdier satt seg. Og han hadde utviklet rutiner og uvaner som gjorde han diskvalifisert for arbeidslivet. Hvordan skjedde det?
Allerede i førsteklasse i videregående skole var det klart at Anders ikke var særlig motivert. Han hadde dårlige karakterer fra ungdomsskolen og han slet med å henge med. Men han kom på skolen. Han hadde med seg det han skulle. Til jul fikk han nedsatt ordenskarakter fordi han hadde begynt å komme for sent og dessuten ikke gjorde lekser. Men han fikk en sjanse til, slik at han kunne forbedre seg og slippe nedsatt ordenskarakter til sommeren.
Begynte å skulke
Den sjansen grep ikke Anders. Han begynte å skulke skolen. Han hadde sjelden med seg lærebøker, noe å skrive på og noe å skrive med. Kontaktlæreren hadde flere møter med Anders. Jeg hadde flere møter med Anders. Da det ikke hjalp, kom rådgiveren inn i bildet. Hun hadde en rekke møter med Anders, men de resulterte heller ikke i noen bedring. Nå var det ikke annet å gjøre enn å kalle inn foreldrene til Anders. Foreldrene til Anders er skilt. Han bodde litt hos den ene og litt hos den andre. Mor kom til møtet. Men Anders brydde seg lite om mors bekymringer, skulle det vise seg. Anders var i det hele tatt lite interessert i det både skolen og foreldrene måtte mene om hans skolegang.
Andre året på skolen skulle det gå fra vondt til verre. Anders hadde større og større fravær. Når han møtte opp, var han ikke interessert i å delta i noe som helst som hadde med undervisningen å gjøre. Han møtte kun opp for å treffe venner. Derfor pratet Anders mye i timene. Han forstyrret undervisningen og han forstyrret sine venner. For dette fikk han anmerkninger
Anmerkninger
Anders fikk også anmerkninger både for å mangle bøker og penn og papir. Og han fikk anmerkninger for å komme for sent. Dessuten fikk han anmerkninger for snusbruk. Allerede tre uker etter skolens start hadde Anders fått så mange anmerkninger at han måtte settes ned i orden og oppførsel - til "nokså godt". Men ettersom Anders ikke er voldelig, kan han ikke gå lenger ned i orden og oppførsel og få "lite godt". Tre uker inn i det nye skoleåret visste derfor Anders at alle sanksjonsmuligheter skolen har, var brukt opp. Han hadde intet mer å frykte.
Både rådgiver og kontaktlærer hadde i løpet av andre klasse en rekke samtaler med Anders. Jeg snakket med Anders og lurte om han skjønte hva han holdt på med og om det var noe vi kunne gjøre for å hjelpe han. - Videregående skole er en forutsetning for å få seg en utdanning og et interessant arbeid, sa jeg til Anders. Anders mente jeg tok feil. Han visste hva han ville og han visste at videregående skole ikke var viktig. For Anders skulle bli skuespiller. Eller gründer. Eller forfatter. Anders’ drømmer var mange og de var store. Han hadde tid nok til å drømme. Både på skolen og hjemme.
Lite de kunne gjøre
Mor og far ble igjen kalt inn til samtaler. Mor kom og var fortvilet, noe Anders som vanlig ikke lot seg affisere av i særlig grad. I tredje klasse toppet det seg. Anders var knapt til stede. Han snudde døgnet på hodet, satt ved datamaskinen om natten, sov store deler av dagen, og droppet innom skolen en time eller to et par dager i uken for å få litt sosialt samvær. Skolen kontaktet barnevernet, men det var lite de kunne gjøre.
Anders er en av mange ungdommer som hvert år blir kastet inn i et skolesystem de overhodet ikke har forutsetning for å mestre. De blir presset av samfunnet og sine nærmeste omgivelser til å ta videregående utdanning. De mangler motivasjon og har langt fra den selvstendigheten som dagens skole krever. Anders’ skjebne var på mange måter beseglet den dagen han satte sine bein på videregående skole. Hans selvtillit og selvrespekt ble lavere og lavere ettersom dagene, ukene og månedene gikk uten at han gjorde noe han kunne være fornøyd med og stolt av. Anders hadde stø kurs mot å bli en av de mange hundre unge som hvert år ender som uføre.
Burde ikke fortsatt
Hva kunne vært gjort for Anders? Han burde i alle fall ikke fortsatt i videregående skole. En person som faller utenfor arbeidslivet som 20-åring, koster samfunnet over syv millioner kroner. Hvilket betyr at det er enorme besparelser som kan gjøres, om man bare klarer å hjelpe dem som har mistet motivasjonen på skolen og er i ferd med å falle fra. Altså vil det være lønnsomt for samfunnet å bruke relativt mye ressurser på å få en person som Anders inn på rett spor.
Noen burde hjulpet Anders ut av skolen og inn i yrkeslivet. Hjelpemann på bil var en gang en jobb unge kunne starte sitt yrkesliv i. La oss bruke dette som eksempel. Hva om Nav kunne gi støtte til firmaer for å ansette unge i en slik jobb? Eller tilsvarende jobber som ikke krever utdanning. Hva om Nav kunne hatt et team til å hjelpe slike som Anders med å komme seg på jobb. Han kunne utført et arbeid som krevet noe av han. Han kunne tjent sine egne penger. Han kunne gjort noe som bevarte selvrespekten.
En tragedie
100 000 unge under 30 år hverken jobber eller studerer i Norge i dag. Noe som er en tragedie både for den enkelte og for samfunnet. De kan komme til å koste staten 700 milliarder kroner, har Professor Torberg Falch ved NTNU regnet seg frem til. For mange hundre ungdommer i norsk skole i dag er motivasjonen så lav at skolen er et meningsløst sted å oppholde seg. Og så å si alle som blir uførepensjonert, har det til felles at de har startet på, men ikke har fullført videregående utdanning.
Da Anders kom til skolen, fantes det ennå muligheter for å hjelpe han. Men tre år med en tilværelse kun fylt av drømmer og et totalt uforpliktende liv, satte sine spor. Paradoksalt nok var det skolen - den institusjonen som skulle hjelpe han inn i voksenlivet og lære han å ta ansvar for sitt eget liv - som la til rette for at Anders skulle utvikle rutiner og uvaner som gjorde han ute av stand til å få et yrkesliv.
P.S. Flere kan identifisere seg med "Anders". Men det finnes ikke én person som er "Anders". Han er laget på basis av 15 års undervisningserfaring.























http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Skolen-som-gjorde-Anders-ufor-7021898.html

Hvem er gal og hvem er frisk?

Denne artikkelen må jeg bare gjengi altså.

Psykologen David Rosenhan sendte 8 psykisk friske deltakere til ulike psykiatriske sykehus. De ble lagt inn med diagnosen schizofreni. Sykehuspersonalet oppdaget ikke at de egentlig var friske. Det oppdaget imidlertid de som virkelig var syke.

Den amerikanske psykologen David Rosenhan startet i 1973 et eksperiment hvor han ønsket å se om det diagnostiske verktøyet psykiatrien brukte, faktisk virket. Han fikk tak i en liten gruppe mennesker som ble sendt til 12 ulike sykehus på Øst- og Vestkysten av USA. Fire av deltakerne hadde bakgrunn fra psykologi eller psykiatri, en var barnelege, en husmor og en maler. Blant de såkalte pseudopasientene var også Rosenhan selv. Siden flere av deltakende hadde bakgrunn fra fagfeltet, ble de utsendt med falskt navn og fiktive yrker. Ingen hadde noensinne lidd av psykisk sykdom. De fikk avtale med sykehusene om samtaletime.

Når de møtte opp til samtale med psykiateren, skulle de si at de hørte stemmer inne i hodet sitt. Psykiateren ville selvfølelig be dem om å utdype dette. Da skulle de trekke litt på det å si at stemmene var litt uklare, men så vidt de kunne bedømme så var det ord som «tomt» og «hult». Ordene dukket opp i forbindelse med generelle tanker om livet. Stemmene skulle være ukjente, men av samme kjønn som pseudopasienten. Disse symptomene ble valgt av Rosenhan fordi de lignet på eksistensielle lidelser, samtidig som det ikke fantes noe publisert forskning på eksistensielle psykoser. Alle sammen ble lagt inn, syv av dem med diagnosen schizofreni.

Vel inne på institusjonen skulle de oppføre seg som normalt. Men de opplevde at alt de sa og gjorde, ble tolket inn i en syk sammenheng. Det ble en tankevekker for pseudopasientene hvordan de fikk svar på helt alminnelige spørsmål. For eksempel spurte en «pasient» legen om han kunne fortelle ham når institusjonen ville gi ham de rettighetene som han hadde krav på. Da fikk han til svar: «Hvordan har du det i dag?» uten at legen ventet på svar. Slike svar førte til at pseudopasientene følte seg usynlige og verdiløse. Privatliv var fraværende, selv toalettene var uten dører. En følelse av å miste personligheten og bli til en «ting» var felles for alle pseudopasientene mens de oppholdt seg på sykehuset.

I journalene, som ble skrevet om hver pasient, ble det også klart at historier fra pasienten om eget liv ble tolket inn i en schizofren ramme. For eksempel fortalte en av pseudopasientene om sitt forhold til foreldrene. Han hadde hatt et nært og godt forhold til sin mor som liten, mens faren hadde vært en mer fjern figur. Som voksen hadde han imidlertid knyttet nærmere bånd til faren, mens moren ikke lenger var en altomfattende person i livet hans. Han hadde et nært og godt forhold til sin kone, selv om de hadde sine uenigheter innimellom. Og barna ga han sjelden klapps. I journalen var dette blitt til: «Livsløpet viser en lang historie med ambivalens i nære forbindelser som begynner i ung alder. Han hadde et nært forhold til sin mor tidligere, men dette ble etter hvert kjølig samtidig som han får et intenst forhold til sin far. Emosjonell stabilitet er fraværende. Hans forsøk på å kontrollere følelsene fører til voldsomme utbrudd mot kone og barn.»

Alle pseudopasientene tok masse notater om hva de så og opplevde mens de oppholdt seg i institusjonen. Ingen av pleierne lurte på hva de skrev ned, men noterte i journalen at «pasienten var opptatt av skriveaktivitet». De andre pasientene var derimot svært interessert i denne skriveaktiviteten, og mange av pasientene sa til dem at de ikke trodde at de var sprø i det hele tatt, men at de var journalister eller forskere som skulle se hvordan de hadde det. Der hvor de feilaktig psykotiske ikke ble oppdaget av psykiatere og pleiere, ble de avslørt av de som var virkelige pasienter.

Da eksperimentet ble kjent, ble Rosenhan møtt med at argumenter som: «at det var jo ikke så rart at det gikk som det gikk, siden de bare hadde undersøkt dårlige sykehus, men hos oss er det mye bedre osv.» For å imøtegå denne kritikken, ble han enig med ledelsen ved en del nye sykehus at han i løpet av en tremåneders periode skulle sende noen som simulerte syke, slik at de fikk anledning til å vise at dette i så fall var riktig. I løpet av perioden ble flere som oppsøkte disse institusjonene, avslørt som en av Rosenhans pseudopasienter.

Det var bare det, at han ikke hadde sendt noen.
http://www.etikkom.no/Aktuelt/Aktuelt/Fagbladet-Forskningsetikk/Arkiv/2003/2003-4/A-skille-normale-fra-de-gale/#.UIOcYTQh56R.facebook

Varmer med gode tilbakemeldinger

I min siste blogg fortalte jeg om et møte med 50 Hedmarkinger. I dag kom det en tilbakemelding i posten som varmet ekstra godt. Selvsagt liker jeg å lykkes med de mål jeg setter meg. Det er viktig å konsentrere seg om positive energi. Negative mennesker gir negativ evenrgi.

Dersom du stirrer lenge nok inn i
avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake
             inni deg.
                                 Nietzshe 

 

                                Et annerledes møte
HLF Åmot arrangerte den 11.10. åpent møte på Østerdalen Hotell, med Øyvind Neeraas som foredragsholder.
Foruten forhåndsomtale i lokalavisen, ble det satt opp plakater og sendt invitasjon til andre lag og foreninger som har kronikere som medlemmer.
Foredraget ”Det herre e det livet du har fått”, burde være interessant for flere enn bare tinnitusrammede, tenkte vi.
Og det stemte, for av de 50 som møtte opp, var bortimot halvparten ikke-medlemmer i HLF.
Det ble verken loddsalg eller andre tradisjonelle aktiviteter på dette møtet, for vi ville gi foredragsholderen mest mulig tid.
Neeraas klarte- med sin personlige åpenhet og utrolige fortellerevne- å trollbinde publikum i to timer, bare avbrutt av en kaffepause som mange benyttet til å få en prat med trønderen.
Ja, hvem andre kunne fått 50 trauste, godt voksne østerdøler til å stå opp og synge RBK-sangen? Det måtte da i så fall være Nils Arne Eggen!
Dette ble et møte vi vil huske lenge, og som kanskje vil føre til at HLF Åmot får flere medlemmer?

Ella Gjærum

NAV gjør folk syke

Sist oppdatert 14.10.2012 av Trym Helbostad
Klippet fra www.hlf. no - aktuelle saker.


- Uten betydelige endringer i det tilbudet NAV tilbyr sine brukere, er jeg redd økningen i antall psykisk syke som mister fotfestet i arbeidslivet bare vil fortsette øke.

Det sier Katharine C. Williams (bildet). Hun er psykologspesialist og doktorgradsstipendiat.

Gjennom sitt doktorgradsarbeid med ”Mestring av psykososialt stress ved hørselstap” og ved å jobbe tett på hørselshemmede ser Katharine C. Williams hvor det er mangler i systemet. Mangler som igjen går utover hverdagen og livskvaliteten til den enkelte.

I en to-siders kronikk i Dagbladet i dag, forteller hun om sine erfaringer med  NAV og hvordan systemet ikke tar hensyn til hørselshemmede brukere, som et eksempel. Nedenfor gjengis et utdrag fra kronikken i Dagbladet.

Hun viser til at psykiske lidelser utgjør den største diagnosegruppen blant uføretrygdede. En gruppe som bare vil vokse dersom det ikke gjøres endringer, mener Williams. 
- Som psykolog har jeg sett mange få sin restarbeidsevne ødelagt av NAV. Arbeidslinja og tankegangen bak NAVs måte å yte service på i dag virker mot sin hensikt for de mest skadelidende. Mange blir som en konsekvens av dette ikke engang en del av statistikken. Uten betydelige endringer i det tilbudet NAV tilbyr sine brukere, er jeg redd økningen i antall psykisk syke som mister fotfestet i arbeidslivet bare vil fortsette øke.
- NAVs service er i dag lite tilpasset psykisk syke, noe både sykefraværs- og uførestatistikken viser. Dessverre erfarer vi at NAV også påfører andre brukergrupper ekstrabelastninger og i en del tilfeller har påført individider unødvendige, psykiske helseplager.

I sitt doktorgradsprosjekt har Katharine C. Williams studert forhold rundt arbeidssituasjonen til en gruppe som i utgangspunktet ikke har psykiske lidelser, nemlig yrkesaktive med nedsatt hørsel.

Les også: Hjelper hørselshemmede

- Det er fortærende å høre hvordan så mange hørselshemmede må sloss mot NAV i kampen for å beholde sin tilknytning til arbeidslivet.  Denne gruppen har behov for tilrettelegging på arbeidsplassen, noe som involverer NAV i alle ledd. Men til tross for at gruppen er relativt stor, har ikke NAV noen standardisert oppfølging, påpeker Williams i kronikken.
- Mister du hørselen må du derfor forvente å måtte gjennomføre en veritabel kafkaprosess. For å få informasjon om hvilke rettigheter du har, om hvor du kan få veiledning og om hvor man kan henvende seg for å få tilpasset tekniske hjelpemidler må du være særdeles aktiv og pågående.  Realiteten er at NAV overlater til den hørselshemmede selv å finne ut av hvordan teknisk tilrettelegging av hjelpemidler skal forordnes. Når den hørselshemmede har klart å få i stand en søknad om slike tilrettelegginger, må lange ventetider påregnes. 
- I denne ventetiden støtes en del ut av arbeidslivet og som bonus for tålmodigheten: mister sykepengerettighetene. Sorg over tap av hørsel, usikkerhet om hvor hjelp skal komme fra og bekymring for den fremtidige økonomien medfører mentale helseplager. I en slik situasjon har du ikke overskudd til å klage.
- Den gruppen som blir dårligst behandlet av NAV er den gruppen som ender opp med å falle ut av statistikken og som ikke blir hørt. NAV gjemmer seg bak brukerundersøkelser av tvilsom karakter og noen burde gå disse nærmere i sømmene. Det er på tide at NAV blir evaluert av noen andre enn NAV, avslutter Williams.
Les hele Dagbladet-kronikken fra Katharine C. Williams her


http://www.hlf.no/Aktuelt/Nyhetsliste/Nyheter/--NAV-gjor-folk-syke/





















http://www.hlf.no/Documents/Dokumentbase/Markeds%20og%20info%20mappe/NAV%20gjor%20folk%20syke%20Dagbladet%20oktober%202012.pdf

Møte med 50 hedmarkinger

Jeg ble invitert til HLF Rena av leder Ella Gjærum. - Jeg vil lage et noe annerledes møte, sa hun - vi har blitt for mye "pensjonistforening" og står fast i et spor. Jeg foreslo at vi benyttet oss av erfaringene fra Frisk - syk? Nei, et stedet midt mellom der lokallaget går offentsivt ut og inviterer medlemmer av andre foreninger, sørget for markedsføring og forhåndsmelding i avisene. Ella gjorde en meget god jobb med markedsføring.

Jeg har nylig gjennomført lignende møter i HLF Akershus, HLF Skodje og nå HLF Rena.

Måtte gni søvnen ut av øynene tidlig morgen fredag og finne et ledig sete på regionstoget over Røros til Rena. NSB markedsfører turen som en opplevelse. Ikke vanskelig å være enig i det. Tog er behangelig. Naturopplevelsen enorm, men jeg hater fløyten som uler ved hver overgang, og det er det mange av ned Østerdalen. Minner meg om en annen lyd jeg kjenner så alt for godt.

Rena stasjon ble jeg møtt av Ella og hennes mann. Smilene, men også litt nervøs for hvor mange som kommer til møtet - Møter det tjue stykker e je fornøyd, sier hun på kav hedmarksdialekt. Dette er fyrste gongen vi gjer noe slekt. - Vi har jo bare 90 medlemmer totalt og de aller fleste e passive medlemmer.

Lokalet ved Østerdalen hotell var klargjort. Det var bare å plugge i datamaskinen og minnepinnen.
En halv time før start kom folk fra hele Østerdalen. Kaffe maskinen var første stoppested

Da alle hadde ankommet var lokalet fylt opp med 50 deltakere. Imponere spør du meg. Vi var over oss av begeistring da det møtte 250 på arrangement i Trondheim med et befolkningsgrunnlag som ikke tåler sammenligning.

Ellen var som et stort glis, smilte fra øre til øre. Gledet seg over det største fremmøte på flere år. Foto deler av forsamlingen.

Det er slike møter som gleder en enkel sjel. Forsamligen ga en utrolig god tilbakemelding underveis. Aktive i mumling med hverandre når tema ble tatt opp, latter og alvor. Utveksling av erfaring og undring. Spennet mellom erfaringer blant tilhørerne var stor når det gjaldt hørselhemming og tinnitus.
Jeg elsker dialogen som oppstår i slike møter mellom mennesker. Jeg er av den oppfatning at dialog ikke handler om enighet, men om forståelse.

I pausen kom jeg i kontakt med en eldre dame med et skarpt blikk og lett latter. Hun var opptatt av at vi gjennom vår historie før bare hørte naturlige lyder fra vind, vann, fugler og dyr. - Som da jeg vokste opp, poengterer hun -  i dag utgjør disse lydene bare en liten del av lydbilde. Det er lyder over alt, biler, traktorer, musikk på kjøpesentrene, brølende fly, og musikk på øret, ja det gelder nå mest ungdommen da, smiler hun.
l
Det som kansje gledet Ellen mest var at det for første gang, så langt hun kan huske tilbake, var møtt opp ikke medlemmer som knapt hadde hørt om HLF.  Her er hun i dialog med en av dem. (vedkommende ga tillatelse til at foto ble tatt og omtalt)

En av mine kjepphester er at vi i større grad enn nå kan variere tema og innhold på medlemsmøter, ta kontakt med andre foreninger som har kronikere som medlemmer, tenke nytt. Det er mer likhet enn ulikheter mellom oss. Vi har mye å lære av hverandres erfaringer. Ved å gå sammen om f.eks et par felles møter i året når vi langt flere. Jo flere foreninger, jo bedre økonomi til å invitere aktuelle forelesere selv på mindre steder som f.eks. Rena. Ellen har tenkt å ta opp tråden. Jeg ønsker henne lykke til.

Det ble en god natts søvn, klokkealarm klokken 6 neste morgen og en laaaang togtur hjem over Hamar. Denne gang med få stopp og nesten uten den irriterende lyden fra togets fløyte.

Hva passer som dagens ord

Man ser store
ting i dalen,
bare små ting
fra fjelltoppen.
    G.K. Chesterton

Sykefravær av psykiske årsaker til værs

Lettere psykiske årsaker øker mest. I Nord Trøndelag dreier det seg om en økning på 184 prosent.

Det er førstelinjetilbudet som svikter.









http://www.adressa.no/jobb/article6423749.ece

Er undringen død?

Har levd et langt liv, vært vitne til utviklingen og tenker:

Vi blir alle født undrende.

 

En treåring sliter ut foreldrene med spørsmål om alt mulig. Når dør du mamma? Hvorfor kan vi ikke se Gud? Og det er ikke alltid barnet slår seg til ro med svarene. De vil gjerne vite hvorfor det er slik.

La oss ta et sprang av tid, til ungdomsskolen. - Hvorfor skal jeg lære dette? Svarene finner jeg jo på internett om jeg har behov for det. Læreren som hadde tenkt å foreslå en bok for de som ville vite mer om temaet, dropper det.



Hva har skjedd? Undringen er blitt borte. Barnet har lært seg av med å spørre. Synd. - Visdom begynner med undring, sa Sokrates.

Skolen er ikke lenger et sted for visdom. I dag drukner vi i data og informasjon. Men det er ikke det samme som kunnskap, ihvertfall ikke det samme som visdom. For å bli vis må du lære deg å stille spørsmål. Men slikt har man knapt tid til på skolen i dag.



La oss ta enda et skritt fram i tid

Studentene er blitt som papegøyer. De klipper og limer inn tekster. Tenker ikke over hva som står der. Tilbudene på internett er designet for papagøyeatferd. Slikt får oss ikke til å stoppe opp og tenke, men stadig klikke oss videre




Kom i hug en zen ordtak:

Når de mange er
redusert til En,
til hva skal den Ene
reduseres?

Kutt alderspensjonen med 50 %, minst........

Statsbudsjettet er lagt fram og da kommer fokuset på trygdene som er en del av utgiftssiden.

Bruker 370 milliarder på å lønne 1,3 millioner som ikke jobber.
Slik lyser overskriften mot oss. De unyttige er en belastning. Våre 786.000 alderspensjonister alene tar hele 162 milliarder av den kaken. Resten går til sykepenger, avklaringspenger og noe uføretrygd.

Det er hårreisende
Sjeføkonom Shakeb Syed sier trygdeutgiftene er sløseri.

 -Det er hårreisende. Oljen og en sløsende velferdsstat har gjort det mulig å bære de enorme trygdeutgiftene. Men oljen vil ikke være like vekstdrivende for norsk økonomi i all tid. Petroleumsproduksjonen har falt de siste årene. Dette, sammen med eldrebølgen som vil inntre de neste årene og vare inn til 2060 vil gjøre det vanskelig, sier han, og la til:
- Hadde vi ikke hatt oljepengene hadde vi blitt nødt til å gjøre harde, riktige og viktige prioriteringer som hadde hindret den høye trygdeandelen. Vi har ikke råd til dette i det lange løp. Naturresurser varer jo ikke evig. Vi må ta støyten, og vi må begynne allerede nå.

Men hva vet vår kjære økonom i blå skjorte på kaikanten ved Aker Brygge hva som ligger bak disse tallene. Bare alderspensjon utgjør 162 milliarder, som fordeles på 786.000 personer i 2013. Den desidert største posten, og den vil vokse framover da vi blir stadig flere eldre. Skal vi "ta støyten nå" som han sier og begynne å kutte alderspensjonen? Det ville straks gitt "penere tall."

Treet er ribbet,
farge og duft er borte,
på grenen sitter økonomen
og gremmes over høye tall.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/10/08/bruker-370-milliarder-pa-loenne-13-millioner-som-ikke-jobber

http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2482070.ece

Kan helse læres ?

En artikkel verd å lese. Derfor deler jeg den med dere på bloggen min.

http://www.frisknett.no/2012/09/kan-helse-laeres/

Å møte 175 eldre mennesker med en snittalder nær 80 år

Fikk forespørsel om å holde foredrag på eldres dag i kommunen. Bestemte meg raskt for å si ja, og det gratis. Som mange andre begynte jeg å tenke "i bås". Vi mennesker er flinke til nettopp det. Sette mennesker i bås, og slik se en gruppe under ett. Nok å nevne Uføretrygdede, kronikere, ufaglærte ....

Prøvde å fri meg fra den tankegangen og bestemte meg for tittelen: "Minnene er med oss". De jeg ville ha foran meg var mennesker med en utrolig erfaringsbakgrunn og livsvisdom. Det gjør en stakkar ydmyk.

De kom i flokk, i taxi, kjørt av slektninger og noen få i egen bil. Noen dårlig til beins, noen i rullestol, noen med pleiere tilstede og noen friske og raske på alle måter. De kom i et antall av 175. En sal fylt av grått hår så langt øye kunne se.

Da slo båstenkingen inn igjen. Kunne ikke fri meg for å tenke hvordan jeg skulle nå fram til denne forsamlingen. Vel var ikke reponsen lik andre forsamlinger jeg er vant med å takle. Poengene ble mer tatt imot med et lite nikk, et svakt smil og hos noen med et stort gapskratt.






Mia, mitt barnebarn, gjorde STOR lykke da hun med sin utrolig klare stemme sang Janis Joplins Mercedes Bentz, helt alene, med kun en mikrofon til hjelp.













Da kaffen kom på bordet, og kakene ble servert, vinket en eldre dame på meg. En pen kvinne, klart blått blikk, nesten uten rynker i ansiktet. Hun klappet meg forsiktig på kinnet. Jeg satte stor pris på ordene dine, sa hun og for et herlig barnebarn du har. Vi hadde en kort samtale om minnenes betydning, koblet opp mot egne erfaringer. Hun hadde levd et spennende liv, var fornøyd med å ha blitt 90 år og så for seg minst 10 år til - som hun sa 10 hærlige år. De siste 14 årene hadde hun vært enke.

Slike møter gir en 63 åring et visst perspektiv, en mulighet til endelig å bli kvitt uvanen med å sette mennesker i bås.



















Jeg likte avslutningen din, sa hun - Rosenborgsangen der hele salen reiste seg og sang med. I morgen slår vi Bayer Leverkusen

Ballong i rumpa

Humor er viktig, også når det gjelder helse. Synes opplevelsen til denne mannen var verd å ta med. Elisabeth delte den med meg på FB.

















les denne

http://eivindlund.wordpress.com/2012/09/30/ballongen/

DEN STORE DIAGNOSEJAKTEN

Det er interessant å følge helsedebatten i Norge. Og ikke minst er det viktig og ikke gå i skyttergravene. Nesten alle har ett eller annet poeng. Denne redaktøren har neppe noen gang fått stilt endiagnose. Jeg tipper dette en en mann i sin beste alder med god helse. Det speiler hans syn. Hans innfalsvinkel har en del poeng. Synes den fortjener en plass i bloggen.















http://www.varden.no/meninger/p%C3%A5-dagsorden/den-store-diagnosejakten-1.7550309

Minnene våre

Har forberedt og skal holde foredrag på eldres dag i Skaun kommune. Tema: Minnene våre. En av de minnene jeg skal berøre er musikkopplevelser fra egen tenåringstid. Mitt idol Janis Joplin. Da var hennes tragiske historie ikke kjent, for meg var hun bare en lysende stjerne på himmelen. Slik betydde hun mye for meg den gang, og jeg elsker musikken hennes.

Høydepunktet under foredraget blir når mitt barnebarn Mia, alene på scenen og uten musikk til hjelp, skal fremføre en av mine favotittlåter; Mercedes Bentz.

Jeg gleder meg. Minner blir stadig mer viktig jo eldre du blir. Gode minner gir gode dager, slik er det bare.








Janis Joplin ble født klokka 09.30 på St. Mary’s Hospital til foreldrene Dorothy East og Seth Ward Joplin, tre uker før termin. Hun veide bare 2,4 kg.
Dorothy og Seth Joplin oppdaget fort at de hadde et barn med svært spesielle evner. Janis kunne spise på egen hånd uten å søle i en alder av 11 måneder, hun kunne lese og skrive i en alder av tre år, hun spilte kompliserte pianostykker av Beethoven og Mozart da hun var fire og hun var en spesielt begavet maler. Som ung pike var Janis Joplin sine foreldres øyesten.
Janis vokste opp i Port Arthur, en liten by i sørøst Texas, som var « more Louisiana than Texas», slik innbyggerne beskrev den lille byen som også befinner seg like ved grensen til Louisiana. I sin barndom holdt Janis seg til reglene og normene som dominerte den konservative, kristne byen. Hun sang i kirkekoret og respekterte grenser, men da hun begynte på Thomas Jefferson High School som fjortenåring «The whole world turned, it just turned on me» som hun selv beskrev det.
Foreldrene til Janis lærte barna sine at kvinner var likeverdige med menn og svarte likeverdige med hvite. Dette oppfordret Janis til å reise seg opp i klasserommet og si at svarte burde ha samme rettigheter som hvite og at de blir diskriminert i samfunnet. Dette skapte store problemer for Janis Joplin, spesielt på skolen, de andre barna kalte henne ”nigger lover” og kastet steiner på henne.
Omkring 1960 ble Janis Joplin  introdusert for narkotika for første gang. I begynnelsen dreide misbruket seg hovedsakelig om cannabis og alkohol, men etter hvert begynte Joplin å bruke stadig mer amfetamin. Venner og klassekamerater av Janis kom med følgende utsagn om denne kritiske perioden: ”Janis sov ikke, spiste ikke, hvilte ikke. Utenom skoletid satt hun bare og slurpet, sniffet og slikket i seg alt av dop hun kom over mens hun spilte og sang blues”. Etter et halvt år veide 169 cm høye Janis bare 38 kg
Janis Joplin fant etter hvert ut at det var musikken hun ville leve av. Hun skaffet seg mange kontakter innen musikkbransjen.
Under en konsert samme året som Janis hadde flyttet til California og slått seg sammen med bandet, fikk de opptre på Monterey Pop Festival. Dette var en berømt musikkfestival i Los Angeles hvor datidas største stjerner skulle opptre, deriblant The Beatles og Mama Cass. Her fremførte de det som skulle bli en av Janis Joplins aller mest berømte låter; «Ball and chain». I løpet av knapt en time hadde Joplin sprengt alle grenser for hva som noen gang hadde vist seg av musikalske prestasjoner, spesielt av en kvinne. Under konserten her ga Janis og bandet alt de hadde, og et storøyd publikum flokket seg mot scenen. Janis sang for full hals, skrek, ljomet, sparket med beina, og stønnet inn i mikrofonen. Bandet dundret løs, og de fremførte fantastiske prestasjoner. Like etter konserten ble de tilbudt platekontrakt på stedet. Først kom en singel med favorittlåta «Piece of my heart», og et år senere var plata ferdig. Cheap thrills het den og solgte til gull i løpet av tre dager. Janis Joplin ble satt på verdenskartet og er siden kåret til den største kvinnelige artisten som noen gang har satt sine bein på jorda.
Med berømmelsen falt Janis raskt tilbake til sitt narkotikamisbruk, som forverret seg stadig. Hun slet deriblant med et sterkt heroinmisbruk. Det kunne gå perioder hvor hun omtrent ikke var rusfri i det hele tatt, og hun drakk mye alkohol. Hun gikk flere ganger i terapi for å bli kvitt alkoholavhengigheten uten større suksess.

Bandet jobbet godt og lenge med det tredje (fjerde, hvis man medregner Big Brothers album) og siste albumet til Janis. Men Janis var revet inn i et tungt narkotikamisbruk. Hun hadde til og med en skrekkslagen kveld kommet så ruset ut på scenen at hun ikke kunne stå støtt, og konserten måtte avlyses. I sin korte og ville karriere hadde hun rukket å bli forlovet flere ganger, nesten gift, prøvd alt som fantes av narkotiske stoffer og tjent seg styrtrik. Janis var en ubeskrivelig sårbar og intens person. Hun ville ha kjærlighet, hun ville gjøre opprør, og hun var alltid ensom og ulykkelig. Etter en konsert uttalte hun: «I just made love to 25 000 people, but I'm goin' home alone.»
 I 1969 deltok Janis Joplin på den verdensberømte Woodstockfestivalen, som ble en stor nedtur for Janis Joplin. I følge biografien Scars of Sweet Paradise satt Janis Joplin full av angst og ventet på det som skulle bli det desidert store gjennombruddet i karrieren hennes. Hun fikk sin lesbiske elskerinne Peggy Caserta og en mengde heroin fløyet inn med helikopter i et forsøk på å roe seg ned. Sammen satte de seg heroin på et av de få portable toalettene blant en mengde avføring og Janis Joplin ble så ruset at konserten måtte utsettes åtte timer mens de ventet på at rusen skulle avta. Hun gikk ut på scenen og klarte knapt å stå oppreist, hun slet med å holde mikrofonen og klarte bare så vidt å mumle frem sangene. Etter konserten gråt Janis over opptredenen sin.
 Natten til 4. oktober 1970 var Janis Joplin blitt avvist av både en kvinne og en mann hun var forelsket i. Ensom og deprimert som alltid gikk hun inn i resepsjonen på et hotell, vekslet en 5-dollarseddel, hun skulle kjøpe røyk, og bestilte et rom. Janis Joplin gikk inn på rom nr. 105 natt til 4. oktober, og kom aldri ut i live. Suksessrik, rik og berømt, og dypt, dypt ulykkelig, som hun hadde vært hele sitt liv, satte hun en stor dose heroin i den venstre overarmen og sovnet for alltid, 27 år gammel. Det nesten ferdige, og aller mest berømte og mest solgte albumet til Janis Joplin, pearl, ble utgitt post mortem. Albumet inneholder en av Janis Joplins aller mest berømte og mest spilte låter: «Me and Bobby McGee».

Janis Joplin døde natten til 4. oktober 1970 omtrent klokka 3. Obduksjonen viste at hun døde av en overdose heroin. Joplin ble funnet på formiddagen den 4. oktober på hotellrommet sitt. Hun hadde et kutt over nesen som kunne tyde på at hun hadde falt. Den offisielle dødserklæringen er dødelig heroinoverdose ved et uhell.

Janis Joplin ble kremert og asken strødd fra fly langs California-kysten etter eget ønske fra Janis.