Pingvineffekten - Øyvind Neeraas

Ungdom som ender opp som uføretrygdet

Dette er en kronikk jeg kom over i Aftenposten. En kronikk med mening, som setter fingeren på årsaken til at mange unge dessverre havner hos NAV og ender opp i statistikken som ung ufør.

Les selv:

Da Anders begynte i videregående skole var han 15 år. Han var ung og formbar, men ennå i stand til å styre sitt liv på en konstruktiv måte. Da han sluttet i videregående skole som 18-åring hadde holdninger og verdier satt seg. Og han hadde utviklet rutiner og uvaner som gjorde han diskvalifisert for arbeidslivet. Hvordan skjedde det?
Allerede i førsteklasse i videregående skole var det klart at Anders ikke var særlig motivert. Han hadde dårlige karakterer fra ungdomsskolen og han slet med å henge med. Men han kom på skolen. Han hadde med seg det han skulle. Til jul fikk han nedsatt ordenskarakter fordi han hadde begynt å komme for sent og dessuten ikke gjorde lekser. Men han fikk en sjanse til, slik at han kunne forbedre seg og slippe nedsatt ordenskarakter til sommeren.
Begynte å skulke
Den sjansen grep ikke Anders. Han begynte å skulke skolen. Han hadde sjelden med seg lærebøker, noe å skrive på og noe å skrive med. Kontaktlæreren hadde flere møter med Anders. Jeg hadde flere møter med Anders. Da det ikke hjalp, kom rådgiveren inn i bildet. Hun hadde en rekke møter med Anders, men de resulterte heller ikke i noen bedring. Nå var det ikke annet å gjøre enn å kalle inn foreldrene til Anders. Foreldrene til Anders er skilt. Han bodde litt hos den ene og litt hos den andre. Mor kom til møtet. Men Anders brydde seg lite om mors bekymringer, skulle det vise seg. Anders var i det hele tatt lite interessert i det både skolen og foreldrene måtte mene om hans skolegang.
Andre året på skolen skulle det gå fra vondt til verre. Anders hadde større og større fravær. Når han møtte opp, var han ikke interessert i å delta i noe som helst som hadde med undervisningen å gjøre. Han møtte kun opp for å treffe venner. Derfor pratet Anders mye i timene. Han forstyrret undervisningen og han forstyrret sine venner. For dette fikk han anmerkninger
Anmerkninger
Anders fikk også anmerkninger både for å mangle bøker og penn og papir. Og han fikk anmerkninger for å komme for sent. Dessuten fikk han anmerkninger for snusbruk. Allerede tre uker etter skolens start hadde Anders fått så mange anmerkninger at han måtte settes ned i orden og oppførsel - til "nokså godt". Men ettersom Anders ikke er voldelig, kan han ikke gå lenger ned i orden og oppførsel og få "lite godt". Tre uker inn i det nye skoleåret visste derfor Anders at alle sanksjonsmuligheter skolen har, var brukt opp. Han hadde intet mer å frykte.
Både rådgiver og kontaktlærer hadde i løpet av andre klasse en rekke samtaler med Anders. Jeg snakket med Anders og lurte om han skjønte hva han holdt på med og om det var noe vi kunne gjøre for å hjelpe han. - Videregående skole er en forutsetning for å få seg en utdanning og et interessant arbeid, sa jeg til Anders. Anders mente jeg tok feil. Han visste hva han ville og han visste at videregående skole ikke var viktig. For Anders skulle bli skuespiller. Eller gründer. Eller forfatter. Anders’ drømmer var mange og de var store. Han hadde tid nok til å drømme. Både på skolen og hjemme.
Lite de kunne gjøre
Mor og far ble igjen kalt inn til samtaler. Mor kom og var fortvilet, noe Anders som vanlig ikke lot seg affisere av i særlig grad. I tredje klasse toppet det seg. Anders var knapt til stede. Han snudde døgnet på hodet, satt ved datamaskinen om natten, sov store deler av dagen, og droppet innom skolen en time eller to et par dager i uken for å få litt sosialt samvær. Skolen kontaktet barnevernet, men det var lite de kunne gjøre.
Anders er en av mange ungdommer som hvert år blir kastet inn i et skolesystem de overhodet ikke har forutsetning for å mestre. De blir presset av samfunnet og sine nærmeste omgivelser til å ta videregående utdanning. De mangler motivasjon og har langt fra den selvstendigheten som dagens skole krever. Anders’ skjebne var på mange måter beseglet den dagen han satte sine bein på videregående skole. Hans selvtillit og selvrespekt ble lavere og lavere ettersom dagene, ukene og månedene gikk uten at han gjorde noe han kunne være fornøyd med og stolt av. Anders hadde stø kurs mot å bli en av de mange hundre unge som hvert år ender som uføre.
Burde ikke fortsatt
Hva kunne vært gjort for Anders? Han burde i alle fall ikke fortsatt i videregående skole. En person som faller utenfor arbeidslivet som 20-åring, koster samfunnet over syv millioner kroner. Hvilket betyr at det er enorme besparelser som kan gjøres, om man bare klarer å hjelpe dem som har mistet motivasjonen på skolen og er i ferd med å falle fra. Altså vil det være lønnsomt for samfunnet å bruke relativt mye ressurser på å få en person som Anders inn på rett spor.
Noen burde hjulpet Anders ut av skolen og inn i yrkeslivet. Hjelpemann på bil var en gang en jobb unge kunne starte sitt yrkesliv i. La oss bruke dette som eksempel. Hva om Nav kunne gi støtte til firmaer for å ansette unge i en slik jobb? Eller tilsvarende jobber som ikke krever utdanning. Hva om Nav kunne hatt et team til å hjelpe slike som Anders med å komme seg på jobb. Han kunne utført et arbeid som krevet noe av han. Han kunne tjent sine egne penger. Han kunne gjort noe som bevarte selvrespekten.
En tragedie
100 000 unge under 30 år hverken jobber eller studerer i Norge i dag. Noe som er en tragedie både for den enkelte og for samfunnet. De kan komme til å koste staten 700 milliarder kroner, har Professor Torberg Falch ved NTNU regnet seg frem til. For mange hundre ungdommer i norsk skole i dag er motivasjonen så lav at skolen er et meningsløst sted å oppholde seg. Og så å si alle som blir uførepensjonert, har det til felles at de har startet på, men ikke har fullført videregående utdanning.
Da Anders kom til skolen, fantes det ennå muligheter for å hjelpe han. Men tre år med en tilværelse kun fylt av drømmer og et totalt uforpliktende liv, satte sine spor. Paradoksalt nok var det skolen - den institusjonen som skulle hjelpe han inn i voksenlivet og lære han å ta ansvar for sitt eget liv - som la til rette for at Anders skulle utvikle rutiner og uvaner som gjorde han ute av stand til å få et yrkesliv.
P.S. Flere kan identifisere seg med "Anders". Men det finnes ikke én person som er "Anders". Han er laget på basis av 15 års undervisningserfaring.























http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Skolen-som-gjorde-Anders-ufor-7021898.html