Innlegg
Å møte 175 eldre mennesker med en snittalder nær 80 år
Fikk forespørsel om å holde foredrag på eldres dag i kommunen. Bestemte meg raskt for å si ja, og det gratis. Som mange andre begynte jeg å tenke "i bås". Vi mennesker er flinke til nettopp det. Sette mennesker i bås, og slik se en gruppe under ett. Nok å nevne Uføretrygdede, kronikere, ufaglærte ....
Prøvde å fri meg fra den tankegangen og bestemte meg for tittelen: "Minnene er med oss". De jeg ville ha foran meg var mennesker med en utrolig erfaringsbakgrunn og livsvisdom. Det gjør en stakkar ydmyk.
De kom i flokk, i taxi, kjørt av slektninger og noen få i egen bil. Noen dårlig til beins, noen i rullestol, noen med pleiere tilstede og noen friske og raske på alle måter. De kom i et antall av 175. En sal fylt av grått hår så langt øye kunne se.
Da slo båstenkingen inn igjen. Kunne ikke fri meg for å tenke hvordan jeg skulle nå fram til denne forsamlingen. Vel var ikke reponsen lik andre forsamlinger jeg er vant med å takle. Poengene ble mer tatt imot med et lite nikk, et svakt smil og hos noen med et stort gapskratt.
Mia, mitt barnebarn, gjorde STOR lykke da hun med sin utrolig klare stemme sang Janis Joplins Mercedes Bentz, helt alene, med kun en mikrofon til hjelp.
Da kaffen kom på bordet, og kakene ble servert, vinket en eldre dame på meg. En pen kvinne, klart blått blikk, nesten uten rynker i ansiktet. Hun klappet meg forsiktig på kinnet. Jeg satte stor pris på ordene dine, sa hun og for et herlig barnebarn du har. Vi hadde en kort samtale om minnenes betydning, koblet opp mot egne erfaringer. Hun hadde levd et spennende liv, var fornøyd med å ha blitt 90 år og så for seg minst 10 år til - som hun sa 10 hærlige år. De siste 14 årene hadde hun vært enke.
Slike møter gir en 63 åring et visst perspektiv, en mulighet til endelig å bli kvitt uvanen med å sette mennesker i bås.
Jeg likte avslutningen din, sa hun - Rosenborgsangen der hele salen reiste seg og sang med. I morgen slår vi Bayer Leverkusen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar