Pingvineffekten - Øyvind Neeraas

VIL DEN DIGITALE REVOLUSJON ENDRE VÅRE LIV?
Jeg måtte i dag krype til korset og kjøpe meg en smarttelefon. På møter jeg deltar mottar folk e-poster, svarer, overfører penger på nettbank, leser aviser, bestiller flybilletter og lager notatet fra møtet. Jeg sitter med min papirbunke og noterer med penn. - Middelalderen, sukker folk og ser rart på meg. - Stakkars fyr.

Utviklingen går så utrolig raskt. Det var ikke lang tid siden jeg brukte overheadprosjektor med lysark under foredragene mine. Nå støver de ned i tilfluktsrommene, stuet bort som en anitikvitet. Jeg ringte et hotel nylig og ba de ha en CD spiller klar til et foredrag. En lys kvinnestemme svarte: Vi har ikke CD spiller, kan du ikke ta med Iphone eller Ipaden din?

Jeg måtte bla opp noen tusenlapper og sitter nå med en telefon hvor jeg tutsjer skjermen med fingertuppen. Får inn e-posten fulgt av en svak pipelyd. En tone lik kjøtttmeisen parrelyd gir beskjed om at en melding ligger klar. Jeg er i ferd med å bli avhengig av den flate dingsen.

Det var da jeg undret meg over om denne digitale revolusjonen ville endre mitt liv. Jeg lot tankene fly tilbake i tid.

Jeg ble født i 1949 og vokste opp i Kristiansund. Byen vår ble under krigen bombet sønder og sammen. Mor og far livnærte seg som sirkusartister. Min mor som slangemenneske, min far klatret opp på ti stoler og sto på hendene. Min bror, og jeg, bivånet det hele med håret fullt av Brylkrem, bar overkropp og sorte bukser med hvite striper. Det var datidens underholdning. Folk samlet seg der det var Tivoli. Det ble vår arena. Det var knapt med ressurser på den tiden, men samholdet under oppbygging av landet var enorm. Det var stor grad av frihet og en utrolig solidaritet. Da sirkuslivet tok slutt ble mor hjemme, men måtte spe på med arbeid på fiskebrygga. Hjemmet ble et samlingssted. Som eldste mann ble det mitt ansvar å passe mine små søsken når mor og far tok en avstikker på kino. Skrek minstemann ble smukken puttet i sirup og gråten effektivt kvalt.


Vi kjøpte mat på bok i håp om at lønningen, som kom i en gjennomsiktig pose, holdt til å betale regningen. Det var ikke snakk om å få sykkel eller fiskestang. Men jeg husker barndommen i byen som en fantastisk tid med stor grad av frihet hvor de voksne deltok i den daglige leken og spilte på stikka med femøringer. Vi eide ikke bil, TV eller annen passiv underholdning ut over radioen som ble flittig brukt. Jeg minnes mors stemme i stuevinduet da hørespillet på radioen nærmet seg. Da var det folketomt i gatene på Gomalandet.


Da jeg i voksen alder, som utdannet politimann, skulle ta avhør, var det over en eldre utgave av en skrivemaskin uten rettetast. Skulle vi ha kopier måtte vi legge blåpapir mellom arkene og rette feil med hvitt blekk. Det var en revolusjon da maskinen med rettetast kom.


I dag kommuniserer jeg med mine barnebarn over Hotmail. Vi kan se hverandre og prate til hverandre. Det samme gjør jeg med mitt SOS barn i Venezuela. Er ikke e posten tilgjengelig sender vi melding til hverandre på mobiltelefon, gjerne med et bilde vedlagt for å understreke poenget. Siste skudd på stammen er Facebook hvor man til enhver tid på døgnet kan legge ut personlige meldinger, få kommentarer, legge ut eget album og la andre få innblikk i deler av ditt liv. Jeg har kastet meg på bølgen, mest for å følge med tiden. Da barnebarnet Mona oppdaget hva som hadde skjedd utbrøt hun:
- Besse du overvåker meg overalt. Ja det kan føles slik i det informasjonssamfunnet vi lever i. Da jeg begynte i min første jobb i politiet hadde Lardal kommune en personlig betjent telefonsentral. Ved utrykninger var jeg uten kontakt med omverdenen. I dag går samtlige med telefonen i lomma fra de går ut av barnehagen, og er tilgjengelig tjuefire timer i døgnet.


På samme måte skapte den industrielle revolusjon på 17 og 1800 tallet store endringer. Samfunnet gikk fra det gamle bondesamfunnet til en kraftig industrivekst og økt innflytting til byene. Alt utløst av en stor befolkningsøkning i verden med økt behov for mat og klær.


Det er klart store omveltninger i samfunnsutviklingen vil endre våre liv. Det vil få praktiske konsekvenser. Vi tilbringer i dag nesten en tredjedel av vår våkne tilstand i en virkelighet våre besteforeldre ikke ante noe om. Men det er bare utenpå. Inni er vi lik de menneskene som har levd før oss. Den samme kroppen, de samme følelsene, de samme tankene, de samme forelskelsene, det samme sexlivet. Vi utrykker våre følelser gjennom kroppsspråk, muntlig og skriftlig. Det kanskje vidunderligste månediktet i verdenslitteraturen ble skrevet av en kvinne med navn Sapfo som levde på Lesbos omkring år 700 før Kristus






Stjernene rundt en full, blank måne
 blekner og blir helt borte, mens den
 skinner på jorden.













Vi er alle skapt over samme lest. Sapfo, du og jeg, men kroppen vår er bare bolig for den evige delen av oss. Vi blir kastet inn i denne verden med nakne rumper og primitive, uklare følelser. Kort etter får vi beskjed om å skjule begge deler. Hold opp å gråte, våg ikke å bli sint, vær stille, ikke svar meg, snakk når du blir snakket til, bare de feige er redde. Vi lærer kort og godt å undertrykke våre egne følelser. Har du noen ganger sett en plante vokse der sollyset ikke slipper til? Lar vi ikke lyset slippe til i våre liv vil følelsene bli sløve, vi blir redde og kreativiteten blir hemmet. Likevel smiler vi våre fjollete smil og later som.

Jeg sender et skråblikk til den flate dingsen. Slår den av. Sjekker den ikke før jeg går til ro for natten.