HVA SKAL VI MED BARN?
Jeg har hentet tittelen fra en bok jeg vil anbefale med samme tittel. Den er skrevet av smårbarnsfar og journalist Simen Tveitereid og høyst aktuell etter VG sin førsteside nylig der de viser til forskning som hevder at barn under 2 år ikke har godt av å gå i barnehage.

I år tror jeg det er omtrent 40 000 norske ettåringer som begynner i barnehage. Det er bra for samfunnsøkonomien, men er det bra for barna? Da reformen for skolestart for 6 åringer ble innført, skapte det voldsom debatt. Det å la barn på ett år gå i barnehage har vokst fram som en selvfølge. Det er først i den senere tid forskere og media har interessert seg for hva dette innebærer for barna. Hva betyr det å skille ettåringer fra foreldrene sine store deler av dagen?

Personlig stoler jeg ikke på regjeringen og Kristin Halvorsen retorikk om barnehager. Mange foreldre har nok følelsen av å være med på et sosialt eksperiment.

Tveitereid drøfter i boka internasjonal forskning som er lite kjent i Norge. Han gjør foruroligende oppdagelser og venter med å sende sin egen sønn i barnehagen.

SLIPP TAKET - FEST GREPET

Har arbeidet i kreative miljø der det å gjøre feil var akseptert, ja nødvendig for å komme videre og utvikle bedriften. Det var en stor overgang å begynne i en stilling i Trondheim kommune. En organisasjon som var blottet for kreativitet, og der det å gjør feil var nærmest dødssynd.














Kom over denne vidoen fra KS under tittelen: Slipp taket fest grepet. Nå venter jeg på vidoen som følger opp med forslag og eksempler på inovasjon. Et stikkord er å slippe til sosiale entrepenører, et fenomen som har stor utbredelse andre steder, mens man her hjemme som forventet har møtt motstand blant annet i kommunesektoren.

Men en ting skal KS ha: videoen er bra!


http://www.youtube.com/watch?v=LHjsMuas18w&feature=youtube_gdata_player

Kvinnekamp - en historie som forsvant, hvorfor?

Jeg lærte om annen verdenskrig på skolen, og under tiden som elev ved befalskolen. Jeg  har jeg lest utrolig mye stoff om annen verdenskrig i voksen alder. Ikke før nå, i det jeg leser en nylig utgitt bok av Kristin Hatledal med tittelen; Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner blir jeg kjent med kvinnenes historiske innsats. Og jeg spør meg selv - hvorfor?

En av de mest markante kvinnene fra motstandskampen , Helga Stene, så etter krigen at det kun var mennenes innsats som ble en del av motstandshistorien. Hun søkte allerede i 1949 om midler til å skrive om kvinennes innsats, søknaden ble avslått av forskningsrådet den gang. Hun fikk lignende avslag 17 år på rad. Da det i 1976 ble utlyst midler til forskning i kvinneaspektet innenfor humanistiske fag, søkte Stene igjen om penger til prosjektet. Etter fire år hadde hun enda ikke fått svar. Tre år etter døde hun.

Den boken jeg har foran meg burde kommet ut på 50 tallet. Vært pensum på skolen på lik linje med annen litteratur fra krigen. Av en eller annen grunn synes det som det offisielle Norge ikke ville fremheve kvinnenes innsats. Jeg gremmes.







Boken har mange utrolige historier. Historien om Marie Hillestad kan kansje belyse kvinnenes manglende vilje til selv å fremheve egen innsats.Hun opererte som kurer fra Møsstrand i Telemark og var en av de usynlige hjelperne bak tungtvannaksjonen på Vemork. Mennene skrev seg inn i historien, mens viktige kvinner som Marie kom i bakgrunnen. Med dekknavnet "Grethe" fraktet hun meldinger fra fjellgården til Rjukan, en strekning på 5 mil. På sykkel og på ski. Hun klarte seg gjennom alle krigsårene uten å bli oppdaget selv om hun kom ut for flere farlige situasjoner. Den øverste allierte i Norge, general Androw Thorne, spurte spesielt etter henne da han i 1945 kom til Norge. Han ønsket å treffe henne personlig, men Marie avslo invitasjonen, hun var ferdig med krigen. Hun hadde nylig møtt igjen sin kjæreste. Ved årskiftet 1945 - 46 stod bryllupet, med Marie kledd i en kjole laget av falskjermsilke.

Rigmor Hansen var engasjert i motstandbevegelsen. De ble tidlig en morgen oppsøkt av Gestapo som fant store mengder sprengstoff i kjellerboden til familien. Noe av sprengstoffet hadde de koblet til telefonapparatet til statspolitimannen Arneberg. Han ble drept da han tok av telefonrøret. Hun ble arrestert og utsatt for grusom tortur. Hun holdt tett. 29 oktober 1942 var det slutt på lidingene. Hun ble drept av Gestapo. Dødsårsak kvelning. Etter krigen ble det holdt en minnestund og avduka en minneplate på arbeidsplassen til Rigmor. På minneplata stod det: Hun falt for at vi skulle leve.

To av svært mange historier i denne utrolige boken som endelig bringer kvinnenes innsats i motstandskampen fram i lyset. Boka er godt skrevet og kan absolutt anbefales.

Men jeg undres over hvorfor kvinnekampen ble en historie som bare forsvant ut i det blå......

To av fem unge føler seg ensomme

En undersøkelse utført for Røde Kors, publisert i Aftenposten, viser at 41 prosent i aldersgruppen 18 - 29 år er engstelige for å bli ensomme i i fremtiden, bare 24 prosent av de eldre i landet engster seg for det samme. Hva er i ferd med å skje? Vi blir stadig rikere på materielle goder, vi lever ut våre liv på sosiale medier og bor i et av verdens rikeste land.

Til Aftenposten gir professor Svenn Torgersen følgende svar: de unge opplever i større grad enn eldre et press om å være sosiale, populære og vellykkede. Når det ikke er tilfelle, føler nok mange at det er skamfullt. Han peker samtidig på at samfunnet må akseptere ensomhet som en naturlig del av livet. Og der er vi kansje ved selve poenget.

I dag er det ikke uvanlig å høre barn stadig gjenta at de kjeder seg. Kan knapt minnes at vi kjedet oss på 50 - 60 tallet. Det gikk i ett uten voksenkontakt etter skoletid. Jeg tenker; den gang hadde vi ikke organisert fotballtrening tre ganger i uka, ingen kulturhus, svømmehall, knapt penger til en kinobillett i måneden. Ikke var vi utenfor Norges grenser på ferie, teltur til Surnadal  med hele familien på seks i en lekk firemannstelt var standard. Kjede seg var et fremmedord som knapt rant ut av munnen. Er du sulten, så spis maten din. Er du trøtt så lukke øynene. Vi fant glede i det alminnelige.

Kan det være et tanke å lære våre barn å leve mer langsomt? Finne glede i det alminnelige.

Pingvineffekten - Øyvind Neeraas: Undrer meg over skilpaddens langsomme vals..Loka...

Pingvineffekten - Øyvind Neeraas: Undrer meg over skilpaddens langsomme vals..

Loka...: Undrer meg over skilpaddens langsomme vals.. Lokalsendingene fra Trøndelag har den siste tiden ønsket sine lyttere velkommen med å fortell...

Undrer meg over skilpaddens langsomme vals..

Lokalsendingene fra Trøndelag har den siste tiden ønsket sine lyttere velkommen med å fortelle oss hvor dårlig sommerværet har vært og er i Trøndelag. Jeg tenker: Hvorfor bruke energi på noe ingen kan gjøre noe med? Er lei av sutringen om vær og vind. Gleder meg over dager som denne, 16 grader, overskyet med en lett bris som holder mygg og knott på god avstand. Sitter med en kopp Kjeldsberg frokostkaffe, den gule posen dere har sett i hyllene på Rema 1000. Leser Adressavisen, bruker bare 5 minutter da den er tynn som et løvblad fylt opp med sommerintervju; Hva spiste du til frokost? Hva gjør du i det dårlige været? Bla bla... Gleder meg til å ta fatt på en ny dag i hagen. Bedre hagevær enn det vi har hatt i sommer skal man lete lenge etter. Det å se gleden i de små nære ting synes å ha gått lokalsendingene hus forbi. Er det rart vi har blitt et rastløst folkeslag med behov for timer i meditasjon og yoga.






Skimter bakenden til kona i skråningen, luker ugress og gleder seg over en ny plante som har slått rot.

Av en steinur har hun i løpet av to år skapt en skråning til glede og beundring. Det gror der hennes lange, etterhvert litt rynkete, hender skaper i jorden. Hvert eneste frø blir kjærlig behandlet.








Jeg blar over til side 362 i boka Skilpaddens langsomme vals av den franske forfatteren Katherine Pancol. En bok med en virvelvind av historier forsynt med et lekkert galleri av personer. Da jeg leste hennes første bok Krokodilens gule øyne, det var i påsken, fikk jeg lyst til å sende henne en mail. I løpet av 10 minutter kom fikk jeg svar. Så kort avstand er det blitt mellom oss, mellom meg og forfatteren i Frankrike. Da hun lanserte Skilpaddens langsomme vals i vår fortalte hun forlaget i Norge at hun hadde fått en e-post fra en kjekk mann i Norge. Uvanlig, forstod jeg, da hennes bøker "bare" leses av kvinner. Nå er vi venner på Facebook og jeg kan følge hennes forfatterliv.






Vi tilbringer i dag nesten en tredjede av vår våken tilstand i en virkelighet våre foreldre ikke ante noe om. Jeg tenker; men det er bare utenpå. Inni er vi lik de mennesker som har levd før oss. Den samme kroppen, de samme følelsene, de samme tankene, de samme forelskelsene, det samme behovet for å lese/høre historier. Det kansje vidunderligste månediktet i verdenslitteraturen ble skrevet av en kvinne med navn Sapfo som levde på Lesbos omkring år 700 før Kristus,

Stjernene rundt en full, blank måne
blekner og blir helt borte, mens den
skinner på jorden

Glede er grunnlag for trivsel, og trivsel er grunnleggende for vår evne til å leve et godt liv. Av den grunn søker jeg opplevelser som gir meg en følelse av glede. Jeg skrur av radioen, legger reporteres stemme død. Værmeldingen i Trondheim for denne uken; Sol 5 av 6 dager, temperatur 14 - 16 grader.

Ung, tinnitus og sliter med søvnproblem

Jeg kom over en side på nettet hvor blant ennet unge mennesker diskuterer søvproblem opp mot tinnitusplager. Problemet tinnitus er mer omfattende enn vi liker å tro. Det har i veldig liten grad vært fokusert på at også unge mennesker sliter med denne plagen. Men det viktigste er, som det også går fram av denne diskusjonssiden, at legene i alt for liten grad er oppdatert. Lettvinte løsninger er å gi unge en sovepille, men problemet ligger på et helt annet plan.

Det er i på slike diskusjonsfora man fanger opp hvordan personer med lidelsen tinnitius sliter unødvendig på grunn av lav kompetanse hos helseperonell.

http://freak.no/forum/archive/index.php/t-88524.html?drgn=1

Hva er suksess?

For meg er suksess evnen til å leve meningsfullt. Det er selvsagt svært individuelt, hva som utgjør en meningsfullt tilværelse. Men jeg tror en forutsetning må ligge der; vår livspraksis må ivereta og inkludere våre omgivelser.

Jeg tenker det er riktig å gi personlig suksess et slags moralsk ansvar. I det ligger at vår livspraksis ikke stadig må komme i konflikt med, eller skader våre omgivelser.

Selvrealisering og indivualisering  har en bakside som toner ned det moralske ansvaret. Med det følger at vi ikke tar vare på oss selv, våre medmennesker og våre omgivelser.

Vi har lett for i vår jakt etter selvrealisering å dømme andre mennesker. Vi ønsker å tro at vi har den fulle kunnskap om alle ting. Det vi lett glemmer er at vi ved å dømme andre også fordømmer oss selv.

I debattinnlegget under tar psykolog Olav Kvandal opp et tema der andre har lagt premissene for hva suksess er.

Mange har og har hatt en religiøs oppfatning av at kvinner bør jobbe, for enhver pris, koste hva det koste vil. Når noen bestemmer seg for å velge annerledes, på tross av feministmødre som har stått på barrikaden for å kjempe for deres rettigheter, for å ofre karrieren for å ta vare på barna sine, fordi det føles mest naturlig for dem, så blir enkelte møtt med fordømmelse. Det minner mye mer om religiøs fanatisme enn om respekt for andre kvinners valg.
http://www.dagbladet.no/2012/07/06/kultur/debatt/kvinner/likestilling/karrierekvinner/22450190/

Politikerne: Vi ønsker sosialt entrepenørskap.
Byråkretene: Det skal bli vanskelig...
Det er en lang vei å gå, slik er det alltid her i landet med nye ideer - dessverre

 

 http://trudeimpulser.wordpress.com/sosialt-entrepenorskap/tilskudd-av-direktoratets-hyllest-til-sosialentreprenorene/

VIN KAN VÆRE HIMMELSK GODT
Var i 60 årslag, fikk servert gjøkalv og en vin som smakte av en annen verden. Glasset delte seg, vinen levde sitt eget liv. Tror på ryktene om at vin forlenger livet..