Jakten på det normale barnet.

Platon (427 - 357 f. Kr.) utarbeidet et filosofisk system som betegnes som et av verdenshistoriens største bragder. Systemet har faktisk dominert Vesten fram til nå. Denne mannen ville oppheve båndet mellom foreldre og barn. Han mente barn burde tas fra sine foreldre etter fødselen og oppdras av offentlige institusjoner.

 Platons tanker hadde ingen grobunn da jeg vokste opp på femti og sekstitallet med en mor hjemme og en utearbeidende far.

Fra 70 tallet gikk utviklingen en annen vei.
Likestilling og behov for at begge foreldre var i fullt arbeid banet vei for barnehager, et sted hvor barns lek og utvikling stod i fokus.  Platons tanker om å ta barnet fra sine foreldre og oppdras av staten var fjern. Jeg var personlig mer redd for en utvikling der barn fikk for mye voksenkontakt og en styrt hverdag.

Jeg ble ikke beroliget av at lærerlaget på 90 tallet gikk ut og sa de ønsket at alle barn skulle ha lovbestemt rett til barnehagetilbud, og at dette måtte sees som en del av undervisningssystemet.

Dette synet ble fulgt opp politisk.

Kristin Halvorsen skrev som finansminister følgende i en artikkel:

Barnehager er bra for barna, men det er også bra for økonomien. På kort sikt frigjør det arbeidskraft, og på lang sikt vil det, som en frivillig start på utdanningsløpet, være en viktig brikke i å bygge opp landet til en kunnskapsnasjon. Det er kort sagt et kinderegg. Bak hver av de ungene som får plass, står det foreldre vi trenger sårt i arbeidsstyrken

Målet var lovbestemt rett til barnehageplass.

I kjølevannet av den debatten fulgte en del avisartikler.

"Slik ble Sondre et problembarn" lød en overskrift i VG. I ingressen stod det:

Regjeringen har et problem. Kommunen har et problem. mamma Ragnhild Tornæs fra Bærum har et problem. 15 måneder gamle Sondre er problemet.

Hvorfor var Sondre et problem for regjeringen, kommunen og sin mor? Jo, fordi han ikke fikk plass i barnehagen.

Nå er det problemet løst etter en gigantisk barnehageutbygging.


Lærerlagets uttalelse for tiår tilbake om rett til barnehage er på plass.
Hva så med innholdet - lærerlagets mål at barnehagen måtte sees som en del av undervisningssystemet?

Fem elever ved Dronning Maud ble intervjuet av Adresseavisen. De skulle alle bli førskolelærere. De poengterte i intervjuet at førskolelæreryrke ikke var et husmoryrke. - Det er slutt på den tiden at barnehagen er en oppbevaringsboks, nå gir vi barna mer eller mindre en psykisk evaluering de kan ta med seg inn i skoleverket, uttalte den ene 19 åringen.

Hvor er motkreftene?

De finnes heldigvis. Jeg anbefaler boken "Hva skal vi med barn?" av Simen Tveitereid.

Hvorfor skrev jeg denne bloggen?

Det gjorde jeg etter å ha lest boken "Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barn." Skrevet av Mari Pettersvold, sosiolog, førstelektor og leder for Senter for barnehageforskning ved Høgskolen i Vestfold og Solveig Østrem Ph.D. i teologi og førsteammenuensis ved Høgskolen i Vestfold.

De dokumenterer en utvikling i barnehagene der det jaktes på målbare verdier gjennom en kartlegging av barn med sikte å finne en standarisering av det normale barn som et ideal. Som de sier i boken:

Alminnelige sider ved det å leve gjøres til gjenstand for noe ualminnelig. Dermed følges det opp i form av tilbud om spesiell hjelp til barnet og veiledning til foreldrene. Dersom vi skal vite alt om barn i den hensikt å fjerne alle  "feil" , aksepterer vi tilstanden Basil Bernstein omtalte som "The Totally Pedagogised Society".

Eller for å ta den helt ut; Platons ide ser ut til å bli satt ut i livet.


Pettersvold og Østrems bok var en tankevekker for meg.

Boken bør leses av alle småbarneforeldre og andre som jobber med barn!










http://www.dagbladet.no/2012/03/15/kultur/debatt/kronikk/oppdragelse/barnehager/20693083/

http://www.psykologforeningen.no/Fag-og-profesjon/Fagblogger/Birgit-Vallas-kommuneblogg/Jakten-paa-det-normale-barnet








.

Et nytt bevis på å bli satt i bås.
Ingen vil ansette folk som har vært langtidssyke.

Ja, da har vi fått satt ord på det enda en gang. De langtidssyke har et stempel i pannen som hindrer denne gruppen å få få seg jobb.

Utgått på dato - dessverre. Ikke rart folk må over på trygd.

Les denne artikkelen:



Vil ansette straffedømt fremfor folk som har vært langtidssykemeldt.

Mange tidligere straffedømte har problemer med å få seg jobb. Men nordmenn flest ville hatt få problemer med å ansette tidligere fengselsfugler, dersom de innehar de rette kvalifikasjonene. Derimot er vi mer skeptiske til jobbsøkere som har vært langtidssykmeldte.

Det viser en fersk landsdekkende undersøkelse gjennomført for turtøyprodusenten Stormberg.

Vil gi tidligere straffedømt jobb
 I følge undersøkelsen svarer hele 46,2 prosent av de spurte at de ville de ansatt en tidligere straffedømt, dersom vedkommende ellers innehar de rette kvalifikasjonene for jobben. Kun 24,7 prosent ville ikke ha ansatt en slik person.

– Det offentlige har i dag for dårlige rehabiliteringsprogram for tidligere straffedømte, og mange har store problemer med å komme ut i arbeidslivet etter endt soning. Det finnes nok fortsatt en del stigmatiserende holdninger til mennesker som har sittet i fengsel, men det er svært gledelig at en så stor andel av det norske folk ønsker tidligere straffedømte velkommen inn i arbeidslivet, sier daglig leder Steinar J. Olsen i Stormberg.

Undersøkelsen viser også at menn er mer tilbøyelige (50,6 prosent) til å gi tidligere straffedømte en ny mulighet i arbeidslivet enn kvinner (41,7 prosent).

Risikerer å stå utenfor
 Både ufaglærte, tidligere straffedømte rusmisbrukere, langtidssykmeldte, innvandrere og trygdede er grupper i samfunnet som ofte opplever at veien er lang for å bli tatt i betraktning for fremtidige arbeidsgivere.

– Alle disse gruppene står ovenfor store og mangeartede utfordringer når de skal forsøke å komme seg ut i arbeidslivet. Selv har vi mange medarbeidere med en brokete fortid, også tidligere straffedømte og rusmisbrukere som alle er dyktige og som gjør en utmerket jobb. Holdningsskapende arbeid er derfor viktig for unngå at vi skaper et nytt klasseskille i Norge mellom de som står utenfor og de som er innenfor arbeidslivet. Alt handler om å vise tillitt, og dette må gå begge veier, sier Olsen.

I undersøkelsen ble de spurte bedt om å rangere hvilke av disse gruppene man vill hatt størst problemer med å ansatte dersom man som virksomhetsleder ble pålagt å kvotere disse gruppene inn i arbeidslivet.

Mest skeptisk til langtidssykemeldte
 Kanskje noe overraskende svarer de fleste at de vil ha størst problemer med å ansette jobbsøkere som har vært langtidssykmeldte (19,4 prosent).

Den videre rangeringen er som følger;
* Tidligere rusmisbrukere (15,9 prosent)
* Tidligere straffedømte (14,1 prosent)
* Ufaglærte arbeidsledige (10,1 prosent)
* Innvandrere (9prosent)
* Trygdede (6,9 prosent).
– Alle disse gruppene står ovenfor ulike utfordringer, og man bør være varsom med å sette gruppene opp mot hverandre gjennom slike rangeringer. Dette bidrar bare til en ytterligere sementering av det klassedelte arbeidsmarkedet i Norge. Norsk økonomi går så det griner, behovet for arbeidskraft er stort og blant disse gruppene finnes mange dyktige mennesker som er godt kvalifisert for jobbene. Men vi trenger et dugnadsløft, både fra det offentlige og blant virksomhetsledere for å hjelpe disse menneskene tilbake i jobb, sier Olsen.

Undersøkelsen viser at et stort flertall (53,3 prosent) av de spurte får et mer positivt inntrykk av virksomheter som prioriterer å ansatte arbeidssøkende som av ulike årsaker har problemer med å få lønnet arbeid.

Den landsrepresentative undersøkelsen ble gjennomført 24. oktober og 1020 personer over 18 år ble spurt over telefon.

ttp://www.na24.no/article3516454.ece

VIL DEN DIGITALE REVOLUSJON ENDRE VÅRE LIV?
Jeg måtte i dag krype til korset og kjøpe meg en smarttelefon. På møter jeg deltar mottar folk e-poster, svarer, overfører penger på nettbank, leser aviser, bestiller flybilletter og lager notatet fra møtet. Jeg sitter med min papirbunke og noterer med penn. - Middelalderen, sukker folk og ser rart på meg. - Stakkars fyr.

Utviklingen går så utrolig raskt. Det var ikke lang tid siden jeg brukte overheadprosjektor med lysark under foredragene mine. Nå støver de ned i tilfluktsrommene, stuet bort som en anitikvitet. Jeg ringte et hotel nylig og ba de ha en CD spiller klar til et foredrag. En lys kvinnestemme svarte: Vi har ikke CD spiller, kan du ikke ta med Iphone eller Ipaden din?

Jeg måtte bla opp noen tusenlapper og sitter nå med en telefon hvor jeg tutsjer skjermen med fingertuppen. Får inn e-posten fulgt av en svak pipelyd. En tone lik kjøtttmeisen parrelyd gir beskjed om at en melding ligger klar. Jeg er i ferd med å bli avhengig av den flate dingsen.

Det var da jeg undret meg over om denne digitale revolusjonen ville endre mitt liv. Jeg lot tankene fly tilbake i tid.

Jeg ble født i 1949 og vokste opp i Kristiansund. Byen vår ble under krigen bombet sønder og sammen. Mor og far livnærte seg som sirkusartister. Min mor som slangemenneske, min far klatret opp på ti stoler og sto på hendene. Min bror, og jeg, bivånet det hele med håret fullt av Brylkrem, bar overkropp og sorte bukser med hvite striper. Det var datidens underholdning. Folk samlet seg der det var Tivoli. Det ble vår arena. Det var knapt med ressurser på den tiden, men samholdet under oppbygging av landet var enorm. Det var stor grad av frihet og en utrolig solidaritet. Da sirkuslivet tok slutt ble mor hjemme, men måtte spe på med arbeid på fiskebrygga. Hjemmet ble et samlingssted. Som eldste mann ble det mitt ansvar å passe mine små søsken når mor og far tok en avstikker på kino. Skrek minstemann ble smukken puttet i sirup og gråten effektivt kvalt.


Vi kjøpte mat på bok i håp om at lønningen, som kom i en gjennomsiktig pose, holdt til å betale regningen. Det var ikke snakk om å få sykkel eller fiskestang. Men jeg husker barndommen i byen som en fantastisk tid med stor grad av frihet hvor de voksne deltok i den daglige leken og spilte på stikka med femøringer. Vi eide ikke bil, TV eller annen passiv underholdning ut over radioen som ble flittig brukt. Jeg minnes mors stemme i stuevinduet da hørespillet på radioen nærmet seg. Da var det folketomt i gatene på Gomalandet.


Da jeg i voksen alder, som utdannet politimann, skulle ta avhør, var det over en eldre utgave av en skrivemaskin uten rettetast. Skulle vi ha kopier måtte vi legge blåpapir mellom arkene og rette feil med hvitt blekk. Det var en revolusjon da maskinen med rettetast kom.


I dag kommuniserer jeg med mine barnebarn over Hotmail. Vi kan se hverandre og prate til hverandre. Det samme gjør jeg med mitt SOS barn i Venezuela. Er ikke e posten tilgjengelig sender vi melding til hverandre på mobiltelefon, gjerne med et bilde vedlagt for å understreke poenget. Siste skudd på stammen er Facebook hvor man til enhver tid på døgnet kan legge ut personlige meldinger, få kommentarer, legge ut eget album og la andre få innblikk i deler av ditt liv. Jeg har kastet meg på bølgen, mest for å følge med tiden. Da barnebarnet Mona oppdaget hva som hadde skjedd utbrøt hun:
- Besse du overvåker meg overalt. Ja det kan føles slik i det informasjonssamfunnet vi lever i. Da jeg begynte i min første jobb i politiet hadde Lardal kommune en personlig betjent telefonsentral. Ved utrykninger var jeg uten kontakt med omverdenen. I dag går samtlige med telefonen i lomma fra de går ut av barnehagen, og er tilgjengelig tjuefire timer i døgnet.


På samme måte skapte den industrielle revolusjon på 17 og 1800 tallet store endringer. Samfunnet gikk fra det gamle bondesamfunnet til en kraftig industrivekst og økt innflytting til byene. Alt utløst av en stor befolkningsøkning i verden med økt behov for mat og klær.


Det er klart store omveltninger i samfunnsutviklingen vil endre våre liv. Det vil få praktiske konsekvenser. Vi tilbringer i dag nesten en tredjedel av vår våkne tilstand i en virkelighet våre besteforeldre ikke ante noe om. Men det er bare utenpå. Inni er vi lik de menneskene som har levd før oss. Den samme kroppen, de samme følelsene, de samme tankene, de samme forelskelsene, det samme sexlivet. Vi utrykker våre følelser gjennom kroppsspråk, muntlig og skriftlig. Det kanskje vidunderligste månediktet i verdenslitteraturen ble skrevet av en kvinne med navn Sapfo som levde på Lesbos omkring år 700 før Kristus






Stjernene rundt en full, blank måne
 blekner og blir helt borte, mens den
 skinner på jorden.













Vi er alle skapt over samme lest. Sapfo, du og jeg, men kroppen vår er bare bolig for den evige delen av oss. Vi blir kastet inn i denne verden med nakne rumper og primitive, uklare følelser. Kort etter får vi beskjed om å skjule begge deler. Hold opp å gråte, våg ikke å bli sint, vær stille, ikke svar meg, snakk når du blir snakket til, bare de feige er redde. Vi lærer kort og godt å undertrykke våre egne følelser. Har du noen ganger sett en plante vokse der sollyset ikke slipper til? Lar vi ikke lyset slippe til i våre liv vil følelsene bli sløve, vi blir redde og kreativiteten blir hemmet. Likevel smiler vi våre fjollete smil og later som.

Jeg sender et skråblikk til den flate dingsen. Slår den av. Sjekker den ikke før jeg går til ro for natten.

Jeg sutrer ikke..

For et kaos på City Syd. Kork av biler. Noen ville i blikket, andre har gitt opp og kaster seg på hornet. Noen leser VG ved rattet og sukker oppgitt. Kort dras, nisser produsert i Kina til kr. 39.90 med vridde sjøsyke ansikt etter den lange reisen.Barn gråter, sutrer og vil ha sukkertøy. Jenta bak disken på Narvesen tørket svette og selger brunsvidde pølser i hopetall.

Og nå tror dere at jeg skal sutre om forbrukersamfunnet? Der tar der feil. Jeg elsker førjulstiden hvor målet er jula, familiekos, besøk, gaver og høytid. Jeg like meg faktisk på City Syd i dette maset, vel for en kort tid riktig nok.

Men på OBS kafeen, med utsikt over menneskemengden, tenker jeg at vi kansje er blitt litt døv for spørsmålet om vår eksistens. Det ser ut som vi bare utmåler tiden og lever som alle de millioner av ting vi produserer og kjøper. Borte er årsaken til dette, på en måte koselige kavet, der vi møtes i hundretall på kjøpesenteret, hilser, smiler til kjente og ender opp med en kopp kaffe. Tenker på dama som stoppet meg i Trondheim sentrum i går og ville selge meg et budskap. Hun trodde på en religiøs forestilling. Etter en kort samtale sa hun: "Du tenker på Gud i stedet for å erfare ham."

Å lytte seg inn i situasjonen..

Jeg minnes en episode fra 60 tallet. Familien hadde fått sin første campingvogn, ikke ny, men godt brukt. Som vanlig lå vi fortøyd ved elvekanten på Hondstad i Surnadal. Det var slik vi tilbrakte ferien. Far ute ved elvebredden tidlig morgen og sen kveld.

Ved respatex bordet med stålbein satt mor med kaffekoppen og Norsk Ukeblad. Sjelden alene forresten. Bordet, eller rettere sagt mor, virket som fluepapir på folk. Jeg undret meg den gang over hvorfor mor var så populær og avholdt. I voksen alder gikk det opp for meg; hun hadde en utrolig høy EQ, emosjonell intelligens. Hun lyttet seg inn i folks situasjon. Det å føle seg sett og annerkjent er gjødsel og næring til folk som skaper motivasjon og gjør at folk yter mer. Men du må mene det, og det var her mor var unik. Hun mente det!

Jola Sigmond, som har høyere intelligens enn Albert Einstein (målt IQ på 192) ble en gang spurt av en journalist om vedkommende hadde høy IQ om han klarte å løse oppgaver Jola produserte. Jola svarte:

Det beror på definisjonen av IQ. Jeg har truffet mennesker i Kenya som overlever på savennen i seks måneder med tre kuer. Som finner mat og vann, og som vokter kuene mot ville dyr. Jeg ville dødd etter fire dager. Selv om det mennesket ikke kan en bokstav, så er han en skarp kniv i sitt miljø.

Jeg har stor respekt for utdanning og kunnskap, men jeg har like stor respekt for erfaringsbasert kunnskap. Det beste er når disse to smelter sammen, som min mor med folkeskole og Jola med sin IQ.

Fattige er dumme - rike velutdannede kvinner smarte

Når jeg leser denne artikkelen tenker jeg, som tidligere regionasdirektør i Lindorff og Namsmann i Trondheim: Hvorfor forskes dette ikke på fenomenet at rike velutdannede 40 åringer topper inkassostatistikken?

Det at man som fattig fatter gale valg, er vel ikke noe å undres over. Å leve med ryggen mot veggen, ikke se lyset i tunnelen gjør at man lett tyr til virkemidler som ikke virker logisk. Når man som i denne artikkelen kobler fattige opp mot å være mennesker uten utdannelse - altså underforstått uten kunnskap, det vi på godt norsk kaller dum, skjønner vi tegningen.

Nordmenn har aldri vært så dårlige betalere som i 2011. Det som forundrer meg er at det er velutdannede kvinner med høy inntekt som øker mest hva angår inkassosaker. Det burde vært et interessant område for forskerne.













http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Hvorfor-er-noen-fattige-sa-lite-smarte-med-pengene-sine-7036141.html