Jeg følger opp siste blogginnlegg med å se på hvilke murer som ofte hindrer oss i nå våre mål. Hekkeløp kan kansje fungere som en metafor. Første hekk jeg tar for meg er:

 

 

 

 

 

 

 

 

Skyldfølelse

Hvor mange ganger har du uten grunn, følt skyldfølelse? Hvor ofte har skyldfølelsen hemmet deg? Barn som ikke lever opp til foreldrenes standarder vil oppleve en form for uro og ubehag. Det er vårt første møte med skyldfølelsen. Den begynner tidlig og forsterkes ofte av foreldrene til den blir en hard klump i magen. Skyldfølelsen er en naturlig følelse, det er bare psykopater som mangler denne følelsen. Men problemet er at skyldfølelsen ofte tar overhånd og tapper oss for energi.

 - Jeg er forlovet med en mann jeg elsker. Nå sitter jeg med en enorm skyldfølelse fordi jeg tviler på forholdet, sa en kollega til meg i en fortrolig tone under lunsjen. Denne følelsen tappet henne for krefter i lang tid. Helt unødvendig skulle det vise seg. Forloveden opplevde det på samme måte og de avsluttet forholdet.

Vi kan ha skyldfølelse for alt, til og med det at vi har skyldfølelse. Skyldfølelse opptrer for eksempel hos mange sørgende. Mange bebreider seg selv for at de ikke gjorde mer for avdøde, for uheldige uttalelser de har kommet med, eller for at de rett og slett ikke viet avdøde nok oppmerksomhet. Jeg har selv kjent på den følelsen da mine foreldre gikk bort.

En sen høstkveld fikk jeg, som vakthavende, en telefon om en tragisk trafikkulykke der et barn hadde omkommet. Lille Marit på et og et halvt år ble påkjørt av en traktor. Da jeg ankom stedet ble jeg møtt av moren. - Hun døde med en gang og jeg så det skjedde, sa hun gråtkvalt. Det var en traktor, hun hadde ikke sjanse mot de store hjulene. Moren var selvsagt fortvilt og forknytt. Legen ankom og kunne raskt konstatere at jenta var død. Jeg hadde mange samtaler med familien. I samtalene opplyste mor at de hadde problem med å kvitte seg med skyldfølelsen.  Hun for at hun slapp jenta ut på gårdsplassen uten tilsyn.  Mannen fordi han var uoppmerksom da påkjørselen skjedde. Episoden tappet familien for energi i flere år.

Mange får skyldfølelse bare av å si nei. De ønsker å gi nei til svar, men klarer ikke å gi utrykk for det. Årsaken er at de er redde for å såre andre og slik bli sittende igjen med skyldfølelse. Det å ikke sette grenser, gå på akkord med seg selv, gir redusert livskvalitet.

Vi må lære oss å bli synlig. Tydelig. Gi kritikk. Ta upopulære avgjørelser. Tåle å bli mislikt. Ikke hele tiden, men av og til. Klarer vi ikke å si nei, får andre ikke tillit til oss.. Vi blir utydelig. 

En undersøkelse utført av MMI viser at 112 000 kvinner har dårlig samvittighet for det de spiser. Hele seks prosent av alle norske kvinner skal, om denne undersøkelsen er riktig, få dårlig samvittighet etter at de har spist. Jeg har følt den samme skyldfølelsen. Tidligere spiste jeg wienerbrød på kafe`. Jeg blir fremdeles fristet av disse brødene som steiker i sitt eget fett. De smiler til meg i kjøledisken. Men en stemme sier de er usunne, inneholder mye sukker og kan gjøre meg fet. Jeg gikk over til boller, inntil jeg fikk vite at de også var usunne. Jeg ble reddet av musliboller. Sunne grove boller med hele korn. Tørre og uten smak, men de går ned med en varm kopp Earl Grey te. Slik er det bare.

Nicole Kidman, en av våre hotteste stjerner for øyeblikket, forteller i et intervju med Vaniture Fair at hun sliter med skyldfølelse overfor barna, Isabella og Conor, etter at ekteskapet havarerte. - Jeg vil prøve resten av livet å gjøre det godt igjen, og beskytte dem, sier Kidman. I samme intervju røper hun at hun brøt sammen da det ble slutt mellom henne og Tom Cruise. Det gikk så langt at hun la seg ned i fosterstilling på gulvet og gråt i flere dager.

Problemet med skyldfølelsen som mur er at den slår sprekker i vår selvtillit. Den legger begrensninger på oss selv. Slik blir den vårt største fengsel.

 

Hva hindrer oss i å leve et meningsfullt liv?

 

 

I mine foredrag ber jeg ofte forsamlingen skrive ned alle suksesser de har hatt i sitt liv. Jeg supplerer med at jeg ønsker to i salen opp på podiet for å redegjøre for sine suksesser. Det blir svært ofte stille i salen, jeg observerer redde flakkende blikk. Suksess, jeg? Hadde han nå bare spurt om tabber….

Jeg har alltid likt å stå foran en forsamling og formidle et budskap. Da jeg i 1994 bestemte meg for å holde foredrag om livet, følelsene og andre tema knyttet til det å være menneske, tok jeg et langt og tøft sprang i min karriere som foredragsholder. Mitt første oppdrag var i Sverige. I salen satt fire hundre tillitsmenn fra et norsk boligbyggelag. Jeg slet meg gjennom to timer og følte at jeg fikk god respons. Folk i salen lo på de stedene jeg hadde lagt inn humor og sang med der jeg hadde lagt inn allsang. Etter foredraget kom jeg i snakk med en av de andre foredragsholderne. Han var en meget erfaren og dyktig foreleser som hadde mottatt stående applaus for sitt innlegg. Vi snakket om løst og fast og begynte å kaste ball med hverandre. Jeg spurte direkte hva han mente om mitt foredrag. - Ja, jeg vet ikke helt, sa han. Jeg ble usikker. Og så sendte han en hard og direkte ball til meg: - Du manglet en rød tråd. Jeg falt av underveis. Dette hadde du ikke taket på. Ballen traff meg midt i magen og slo nesten luften ut av meg.

 

Da jeg mottok ballen kunne jeg trodd at han, som den dyktige foreleseren han var, forvaltet sannheten om meg som foredragsholder. Jeg kunne tenkt at han var en arrogant dust. Jeg kunne tvilt på egne ferdigheter, og konkludert med at slike foredrag ikke var noe for meg. Jeg valgte ingen av delene. Jeg bestemte meg for å tolke hans utsagn som noe som var sant for han selv. Jeg måtte kort og godt undersøke den ballen han kastet til meg. Da jeg undersøkte ballen, fant jeg fort ut at han stilte krav til meg som om jeg ikke har gjort annet enn å holde foredrag for forsamlingen på flere hundrede mennesker. Han hadde minst tjue års erfaring. Jeg hadde ingen erfaring. Han forventet noe av meg som jeg ikke forventet av meg selv. Utsagnet var hans sannhet, ikke min. Den ballen han kastet til meg var altså ikke min. Den var hans. Jeg kunne legge den fra meg. Hadde jeg tatt imot ballen og beholdt den, ville jeg antakelig sluttet å holde lignende foredrag. I dag er jeg en ettertraktet foredragsholder i disse emnene.


Jeg gjentar gjerne: Den største motstander vi møter i livet er ofte oss selv. Det er gjerne egne tanker og tvil som gjør at vi holder igjen med mål og drømmer. Hele vårt samfunn er bygd på at vi er redd for å dumme oss ut eller bli mislikt. Det er selve samfunnslimet. Derfor kan det være vanskelig å gjøre noe nytt. - Gjør det selv om det føles galt, pleide min mor å si til meg. Det har vært en av de viktigste rådene jeg har fått i mitt liv.


Vi møter mange murer underveis i vårt liv. Skal vi komme videre må vi lære oss å bli kjent med murene som stenger for personlig utvikling. Når murene er avslørt må de forseres. Jeg skal i påfølgende blogger gp gjennom de murer jeg, og mange med meg har møtt.

 

Folk i båser

Har du merket hvor lett vi setter folk i båser? Under mine foredrag, prater jeg stort sett om medmenneskelige forhold, motivasjon, samspill og lignende tema. I den forbindelse ble jeg invitert som foredragsholder til en kvinnekonferanse som skulle avholdes ved et av hovedstadens beste hoteller. Flere av foredragsholderne var profilerte personer som titulerte seg som cand.mag. m.v. Jeg hadde meldt inn mitt foredrag med tittelen innfordringssjef .  

Seminaret ble ledet av en profilert, kvinnelig programleder fra NRK. Da det var min tur spurte hun henvendt til salen: - Nå er jeg er spent på hva en innfordringssjef har å tilføre et slikt tema? Foredraget gikk meget bra og innfordringssjefen fikk beste karakter på evalueringsskjemaet. Etter den episoden har jeg ofte, med et glimt i øyet, titulert meg selv som cand.alt ved større arrangement.

Smak på ordet økonom og du danner deg straks et bilde av en bestemt type mennesker. Smak så på ordet jurist og du får opp et helt annet bilde. Vi plasserer folk i båser ut fra utdannelse og titler. I tillegg elsker mange som er utdannet innenfor et spesielt felt å bruke tittelen, for slik å vise at man har en yrkesmessig tilhørighet.

Det hender jeg besøker et gravsted. Der brukes også titler. - Her hviler skipsfører Per Hanssen… Vi utdanner oss inn i båser, og den båsen følger oss ofte inn i døden. Sitter du fast i båsens favn kan det lett bli en mur som hindrer deg i din personlige utvikling.

Hva med utrykket faglært og ufaglært? I begrepene ligger en nedvurdering av folk som ikke har den nødvendige teoretiske utdannelse, men som kan ha en erfaring og personlige egenskaper som langt overstiger faglærte kollegaer. Under et av mine foredrag for helsepersonell ble en person provosert og spurte meg direkte: - Ville du ha latt deg operere av en ufaglært person? Svaret var selvsagt nei. Men jeg ville valgt en ufaglært hjelpepleier med stor empati og livserfaring som pleier, mot en faglært sykepleier uten de samme egenskapene.

Til forbruker.no spør utdanningsansvarlig i HR Norge Jan Wiese hvor mye studiepoeng egentlig er verd. HR Norge er en medlemsorganisasjon for folk som jobber med personal og HR. Wiese jobber blant annet med intern skolering og coaching av ansatte i Utenriksdepartementet. Uformell og bedriftsintern utdannelse har økt betraktelig i forhold til formell kompetanse de siste ti årene. Han mener folk er for opptatt av studiepoeng. – For å bruke litt store ord, sier han – en ung person som synes det viktigste er å gjøre karriere, kan bare glemme det med studiepoeng. Praktisk læring er viktigere for en ambisiøs og dyktig person enn å studere.

Jeg har vært leder i stat, kommune, privat næringsliv, politikk og idrettsbevegelsen. Jeg har jobbet med mennesker i hele mitt yrkesaktive liv. Jeg oppdaget fort at nøkkelen for å lykkes i arbeid med mennesker er å tro, og mene, at alle har et ubrukt potensial. Denne erkjennelsen må være oppriktig og sitte dypt i sjelen. Jeg ble engasjert av en barnehagestyrer som samtalepartner. Hun hadde problem med å få ut det potensial hun mente lå i arbeidsstokken. Jeg oppdaget raskt at hun hadde et håpløst utgangspunkt. Hun hadde delt arbeidsstokken inn i fire båser: A laget med pedagoger, B laget som besto av personer med fagbrev, C laget med assistenter og D laget der de ufaglærte var plassert. Nå er det slik at alle har behov for å bli hørt, sett og tatt på alvor ut fra den personen man er, uavhengig av tittel og utdanning. Slik fungerte det ikke her. Hver bås, yrkesgruppe, hadde sin trygghetssone. For en assistent å gå ut over den sonen kunne medføre at hun kom i konflikt med pedagogens ene område. Dette hemmet initiativ og engasjement. Vi ble enige om å bruke bilde av et kraftverk som metafor. Et kraftverk består av mange celler. For å få full trøkk må vi få cellene til å gløde. For å lykkes med dette måtte vi kvitte oss med båsene og se samtlige ansatte som likeverdige celler. Samtlige ansatte ble anonymt bedt om å notere arbeidserfaring, livserfaring og utdannelse. Dette ble systematisert og styrer fikk noe å tenke på. Hun hadde en arbeidsstokk med en svært sammensatt erfaringsbakgrunn. Det fantes talenter på mange områder.

 Tankene gikk til en venn av meg som ble engasjert som foredragsholder av en bedriftsleder. Temaet var arbeidsglede. Under seansen fortalte lederen at de nå ønsket å satse på det tyske markedet, men at det var vanskelig å skaffe folk som behersket språket og kjent kulturen. Da henvendte min venn seg til forsamlingen og spurte om noen kunne tysk. En hånd ble løftet forsiktig opp. – Ja, sa min venn – hvilken bakgrunn har du. – Jeg jobber i resepsjonen, svarte hun. – Og du kan tysk? – Ja jeg har jobbet i en eksportbedrift i Tyskland i ti år.  På spørsmål fra min venn bekreftet bedriftslederen at han ikke var klar over at han hadde et slikt talent plassert i resepsjonen.

Barnehagestyreren hadde, uten at hun var klar over det, lagt et lokk på arbeidsmiljøet. Lopper kan normalt hoppe to meter høyt. Legger du loppene ned i en kasserolle med et lokk på, vil de stange hodet mot lokket. Lar du lokket ligge på i to måneder for så å fjerne det, vil loppene fortsette å hoppe dit lokket lå. – Takk, sa hun til meg, du har fått meg til å se det hele med andre briller. Hun fjernet lokket. Deretter begynte hun arbeidet med å få samtlige ansatte til å hoppe høyt uavhengig av tittel og utdanning. Det ga resultat.

Eggdamen og magedamen

Jeg har festet blikket på en avlang bilderamme. Rammen har tre ruter. I den øverste smiler en mørkhudet indiske kvinne mot meg. Bildet i midten viser en lite barn. Bildet under viser en indisk kvinne med et nyfødt barn på fanget. Ved hennes side smiler en hvit norsk mann. En lignende ramme henger like ved, men da med et annet persongalleri.

Under disse to rammene ligger et lite barn på ryggen og smiler til fotografen.

To homofile menn har skaffet seg to surrogatbarn i India ved hjelp av fire indiske kvinner.




Denne kvinnen kaller de eggdamen. Det det er eggdonoren, som ga barnet genmaterialet barnet bærer i seg.





Dette er et uklart foto av barnet Tord  (skyldes også i stor grad at foto er scannet)



Denne kvinnen kaller de magedamen. Det er surrogaten, kvinnen som fødte Tord.

Far sitter og smiler.




Jeg leser repotasjen i VG dokument foran peisen i stua, kjenner en klump i halsen. Aldri har en VG repotasje treffer meg en slik kraft. Tord smiler mot meg med store brune øyne og jeg tenker hvordan han i fremtiden vil takle fotorammen over sengen. Hvordan vil Tord forholde seg til sine to mødre eggdamen og magedamen?  


Fedrene opplyser til journalisten at de så etter høyde og om kvinnene var lyse i huden. Ikke fordi de var imot mørke kvinner, men for at barnet ikke skulle skille seg for mye ut.

Det spørs om det hjelper lille Tord i den verden som vil møte ham.

Noen mennesker glemmer du ikke.

Som pensjonist, med god tid, kommer av og til et behov for dvele ved gode minner. Det slår meg at enkelte mennesker har satt mer spor enn andre. Av og til dukker slike spor opp igjen. Under den hektiske perioden med karriere, jobb og barn var sporene tause. Nå snakker de til meg.

Alle er født med noe ekstra. På et eller annet område. Med en farge på innsiden som er rikere enn alle andres. Inger ble født med Downs Syndrom. Hun var et fantastisk menneske. Rett fram, tydelig i sin tale og med et hjerte av gull. Jeg glemmer aldri julaften hjemme hos svigermor. Inger satt på yndlingsstolen og plasserte en plastdunk på hver side av beina.. Jeg lurte på hvorfor, og fikk snart svar. Da hun åpnet julegavene la hun de gavene hun likte i dunken til høyre, de som ikke falt i smak la hun til venstre. Som den naturligste ting av verden, og med et lurt smil. Ingen andre kunne gjort en slik manøver uten å såre giveren. Hun var unik. Da hun døde ble jeg bedt om å si noen ord. Jeg valgte Inger Hagerups dikt: Våre små søsken.

Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted,

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.

Vi har vårt kjøpmannsskap.

Og vi beregner livet

i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:

Når siste bår skal gå

må alle passasjerer

la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest

for disse, små, fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig.

Men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå om bord

med sine barnehjerter

vår søster og vår bror.