Pingvineffekten - Øyvind Neeraas

Tredemølla, PCen og kjøpe tjenester.

Som pensjonist, godt tilbakelent, observerer jeg daglig barnefamilier i en evig kamp med tiden. Tidlig start på dagen, knapt tid til å svelge unna et par skiver brød, levere barn i barnehage og skole, for så endelig å finne plassen bak PCen på jobben. Der er det også tidsmas, tidsfrister, få ansatte og pålagt overtid. Barnehagen ringer, Ola er syk og må hentes. Passerer tre bomstasjoner hver dag, glemmer at takstameteret går, men ergrer seg over kronene som trekkes fra kontoen hver måned. Astrid skal hentes på SFO. Rask middag, pølse og brød med Idun ketsjup for så å kjøre Astrid til hesteridning og Ola til fotballtrening.Klokken passerer 2000 og det er sengetid for de små. Siger ned i sofaen og tømmer pappvinen for to glass. Sovner etter Kveldsnytt for så å våkne til en ny dag neste morgen 0615.

Hva er egentlig den fordømte tiden vi sloss med hver dag?
Det var først under industrialiseringen det ble nødvendig med klokketid. Tid er penger, ble et begrep. Før den tid eksisterte ikke begrepet tid, den bare kom og gikk. Solen stod opp og gikk ned. Nå måtte arbeiderne lære å underkaste seg sekundviserens hvileløse tikk – takk. Etter å ha levd under stemplingsuret tyranni i 30 år – opplevde de å få overrakt – ja nettopp gullklokka.

Men begge arbeidet ikke den gang. Jeg stod opp til et dekket kjøkkenbord. Far var reist på jobb, mor sørget for frokosten og fikk oss avgårde. Hadde knapt et stresshormon i kroppen. Etter skolen ble jeg møtt med et smil, varm kakao og et kyss på kinnet. Ut og leke sammen med alle andre barna i nabolaget. Som barn levde jeg fullstendig fri for tidspress.

 

 I dag er tiden i ferd med å kvele familielivet. Vi er tilgjengelige hele døgnet på mobil, nett og andre media. Selv under kjøring sender vi meldinger, tar telefonen. I ferien besvarer vi e-post fra jobben. Klokken tikker som før og tiden blir knappere og knappere!

  

 I følge Statistisk Sentralbyrå bruker foreldre i dag en halv time mindre sammen med sine barn under tre år enn for ti år siden. Fortsetter den trenden vil barna snart barn kunne plasseres i en institusjon. De vil da som eldre mennesker på sykehjem få faste besøkstider der de kan møte sine foreldre.

 Opp i alt dette, eller heller kanskje som en følge av det, jakter familiene på det gode liv. De forsøker å finne nye løsninger for å ha mer tid til hverandre og til selvrealisering. Løsningen for de som har råd er hjelp til klesvasken, middag ferdig levert på døra og jobbing hjemmefra. Man har lett for å havne i et rastløst jag etter mer tid. Mulig vi i fremtiden kan se for oss arbeidsplasser der det er mulig å trene på en tredemølle tilpasset kontorpulten. I USA har folk møter samtidig som de trener.

 Jeg slutter her. Går ned til en kopp te og programmet lunsj på NRK1. Ute er det sol, varmegrader, snøen smelter og våren er i anmarsj. Tenker jeg tar bussen til Trondheim i dag, betaler tjue kroner for en honnørbillett, stikker innen Dromedar og tar meg en kaffe Mocca og leser VG.