Pingvineffekten - Øyvind Neeraas

 

For de som følger bloggen, neste hinder "hekk" du må over er:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mindreverdighetsfølelse

Når den grønnlandske forfatteren Hans Anthon Lynge opplyser til avisen at han ikke er glad for å bli nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og begrunner det med at nominasjonen som regel bare fører til skuffelse for de grønnlandske forfatterne. Ja da oser det av mindreverdighetsfølelse. - Vi vet at vi aldri får prisen. Vi har i alle fall ikke oppnådd det hittil, sier han til slutt for riktig å understreke følelsen han har.

På slutten av 90 tallet nedsatte Bondevik, som da var statsminister, verdikommisjonen. En førskolelærer fra en av Trondheims nabokommuner var tatt ut til kommisjonen og ble intervjuet i Adresseavisa. Hun ble spurt om hun gruet seg. – Ja. Jeg er redd for at jeg ikke skal strekke til, svarte hun – men samtidig er det en ære å få være med. Jeg vil prøve å være meg selv, men kommer nok til å være nervøs første gang jeg skal møte alle de store gutta.

 Mindreverdighetsfølelsens oppgave her i livet er å gi oss dårlig samvittighet når vi begynner å tro på oss selv. Den sitter som en følelse i magen og hvisker: - Slå det fra deg, slå det fra deg. Følelsen opererer som en port vakt som bare slipper forbi en viss mengde energi. - - Husk at alt vi gjør utgjør en risiko, vi kan mislykkes og det gjør vondt, er budskapet til følelsen i magen.

Jeg opplevde portvakten som deltaker på en fagpolitisk konferanse i Molde i åttiåra. Jeg hadde forberedt meg på et innlegg om justispolitikk og satt i salen sammen med fire hundre andre delegater. Jeg var rimelig godt forberedt. Første taler var Reiulf Steen som holdt et flammende innlegg. Han hadde forsamlingen i sin hule hånd. Jeg kjente en underlig følelse i magen som førte til dunking i brystregionen. Jeg var allerede meldt på talerlisten. Det var for sent å snu. Gro Harlem Brundtland gikk opp på talerstolen. Nå begynte stemmen i magen å viske: - Det er ikke for sent å snu. Slå det fra deg… slå det fra deg. Jeg nektet å adlyde.

Så ble mitt navn ropt opp. Jeg passerte Steen og Brundtland på vei opp til talerstolen. Jeg vendte meg mot forsamlingen, tittet på manus og fremførte mitt innlegg med ungdommelig pågangsmot. Følelsen i magen ble borte. Port vakten hadde brutt sammen og det førte til at energien fløt fritt. På veg ned fra talerstolen vinket Gro på meg. Jeg gikk bort til henne og hun sa: - Det var et flott og engasjert innlegg, unge mann. Historien slutter med at sekretæren til Gro ringte med på kveldstid og ville ha kopi av innlegget mitt da Gro skulle møte Willoch til valgdebatt uka etter. Hadde hun spurt om jeg kunne tenkt meg stillingen som justisminister ville jeg svart JA uten å blunke. Så høyt oppe var jeg den kvelden. Den følelsen ville jeg ikke opplevd om jeg hadde fulgt rådet til stemmen i magen.

Ingen kan få deg til å føle deg mindreverdig uten din egen hjelp. Den sikreste oppskriften på en permanent mindreverdighetsfølelse er å sammenligne sine svake sider med andres gode sider. Det er viktig med PMI, positiv mental innstilling. Evnen til å tenke positivt når du har grunn til å være negativ.

 Etter endt befalskole, og praksis som jegertroppsjef, hadde jeg ønske om å søke politiyrket. Jeg oppsøkte Oslo politikammer for å søke råd. En politimann på minst 1.90 på strømpelesten så ned på meg og sa: Du er for liten. Mine 1,72 over bakken var under minstemålet. Da hentet jeg min PMI. Med selvdisiplin tok jeg steg for steg mot målet. Jeg lærte meg judo og endte opp som instruktør. Jeg pumpet jern og greide til slutt å pumpe 90 kilo ti ganger i rask rekkefølge. Opptaksprøven gikk glimrende, glemt var høydekravet. Etter forkurset ble jeg utpekt som klassens eldstemann og hadde for øvrig ingen problem med høyden i de sytten årene jeg var i politiyrket. Men mine 1,72 over bakken ble stadig kommentert. Motgangen kunne gitt meg mindreverdighetsfølelse, men virket motsatt. Jeg er glad jeg overså politibetjentens råd om ikke å søke.

 Politiyrket har gitt meg en god livserfaring jeg ikke ville vært foruten. Jeg tok sjansen. Det ligger mye i ordtaket:

 

Det er bedre å drite seg ut

enn å dø av forstoppelse.