Pingvineffekten - Øyvind Neeraas

Folk i båser

Har du merket hvor lett vi setter folk i båser? Under mine foredrag, prater jeg stort sett om medmenneskelige forhold, motivasjon, samspill og lignende tema. I den forbindelse ble jeg invitert som foredragsholder til en kvinnekonferanse som skulle avholdes ved et av hovedstadens beste hoteller. Flere av foredragsholderne var profilerte personer som titulerte seg som cand.mag. m.v. Jeg hadde meldt inn mitt foredrag med tittelen innfordringssjef .  

Seminaret ble ledet av en profilert, kvinnelig programleder fra NRK. Da det var min tur spurte hun henvendt til salen: - Nå er jeg er spent på hva en innfordringssjef har å tilføre et slikt tema? Foredraget gikk meget bra og innfordringssjefen fikk beste karakter på evalueringsskjemaet. Etter den episoden har jeg ofte, med et glimt i øyet, titulert meg selv som cand.alt ved større arrangement.

Smak på ordet økonom og du danner deg straks et bilde av en bestemt type mennesker. Smak så på ordet jurist og du får opp et helt annet bilde. Vi plasserer folk i båser ut fra utdannelse og titler. I tillegg elsker mange som er utdannet innenfor et spesielt felt å bruke tittelen, for slik å vise at man har en yrkesmessig tilhørighet.

Det hender jeg besøker et gravsted. Der brukes også titler. - Her hviler skipsfører Per Hanssen… Vi utdanner oss inn i båser, og den båsen følger oss ofte inn i døden. Sitter du fast i båsens favn kan det lett bli en mur som hindrer deg i din personlige utvikling.

Hva med utrykket faglært og ufaglært? I begrepene ligger en nedvurdering av folk som ikke har den nødvendige teoretiske utdannelse, men som kan ha en erfaring og personlige egenskaper som langt overstiger faglærte kollegaer. Under et av mine foredrag for helsepersonell ble en person provosert og spurte meg direkte: - Ville du ha latt deg operere av en ufaglært person? Svaret var selvsagt nei. Men jeg ville valgt en ufaglært hjelpepleier med stor empati og livserfaring som pleier, mot en faglært sykepleier uten de samme egenskapene.

Til forbruker.no spør utdanningsansvarlig i HR Norge Jan Wiese hvor mye studiepoeng egentlig er verd. HR Norge er en medlemsorganisasjon for folk som jobber med personal og HR. Wiese jobber blant annet med intern skolering og coaching av ansatte i Utenriksdepartementet. Uformell og bedriftsintern utdannelse har økt betraktelig i forhold til formell kompetanse de siste ti årene. Han mener folk er for opptatt av studiepoeng. – For å bruke litt store ord, sier han – en ung person som synes det viktigste er å gjøre karriere, kan bare glemme det med studiepoeng. Praktisk læring er viktigere for en ambisiøs og dyktig person enn å studere.

Jeg har vært leder i stat, kommune, privat næringsliv, politikk og idrettsbevegelsen. Jeg har jobbet med mennesker i hele mitt yrkesaktive liv. Jeg oppdaget fort at nøkkelen for å lykkes i arbeid med mennesker er å tro, og mene, at alle har et ubrukt potensial. Denne erkjennelsen må være oppriktig og sitte dypt i sjelen. Jeg ble engasjert av en barnehagestyrer som samtalepartner. Hun hadde problem med å få ut det potensial hun mente lå i arbeidsstokken. Jeg oppdaget raskt at hun hadde et håpløst utgangspunkt. Hun hadde delt arbeidsstokken inn i fire båser: A laget med pedagoger, B laget som besto av personer med fagbrev, C laget med assistenter og D laget der de ufaglærte var plassert. Nå er det slik at alle har behov for å bli hørt, sett og tatt på alvor ut fra den personen man er, uavhengig av tittel og utdanning. Slik fungerte det ikke her. Hver bås, yrkesgruppe, hadde sin trygghetssone. For en assistent å gå ut over den sonen kunne medføre at hun kom i konflikt med pedagogens ene område. Dette hemmet initiativ og engasjement. Vi ble enige om å bruke bilde av et kraftverk som metafor. Et kraftverk består av mange celler. For å få full trøkk må vi få cellene til å gløde. For å lykkes med dette måtte vi kvitte oss med båsene og se samtlige ansatte som likeverdige celler. Samtlige ansatte ble anonymt bedt om å notere arbeidserfaring, livserfaring og utdannelse. Dette ble systematisert og styrer fikk noe å tenke på. Hun hadde en arbeidsstokk med en svært sammensatt erfaringsbakgrunn. Det fantes talenter på mange områder.

 Tankene gikk til en venn av meg som ble engasjert som foredragsholder av en bedriftsleder. Temaet var arbeidsglede. Under seansen fortalte lederen at de nå ønsket å satse på det tyske markedet, men at det var vanskelig å skaffe folk som behersket språket og kjent kulturen. Da henvendte min venn seg til forsamlingen og spurte om noen kunne tysk. En hånd ble løftet forsiktig opp. – Ja, sa min venn – hvilken bakgrunn har du. – Jeg jobber i resepsjonen, svarte hun. – Og du kan tysk? – Ja jeg har jobbet i en eksportbedrift i Tyskland i ti år.  På spørsmål fra min venn bekreftet bedriftslederen at han ikke var klar over at han hadde et slikt talent plassert i resepsjonen.

Barnehagestyreren hadde, uten at hun var klar over det, lagt et lokk på arbeidsmiljøet. Lopper kan normalt hoppe to meter høyt. Legger du loppene ned i en kasserolle med et lokk på, vil de stange hodet mot lokket. Lar du lokket ligge på i to måneder for så å fjerne det, vil loppene fortsette å hoppe dit lokket lå. – Takk, sa hun til meg, du har fått meg til å se det hele med andre briller. Hun fjernet lokket. Deretter begynte hun arbeidet med å få samtlige ansatte til å hoppe høyt uavhengig av tittel og utdanning. Det ga resultat.