Pingvineffekten - Øyvind Neeraas

Noen mennesker glemmer du ikke.

Som pensjonist, med god tid, kommer av og til et behov for dvele ved gode minner. Det slår meg at enkelte mennesker har satt mer spor enn andre. Av og til dukker slike spor opp igjen. Under den hektiske perioden med karriere, jobb og barn var sporene tause. Nå snakker de til meg.

Alle er født med noe ekstra. På et eller annet område. Med en farge på innsiden som er rikere enn alle andres. Inger ble født med Downs Syndrom. Hun var et fantastisk menneske. Rett fram, tydelig i sin tale og med et hjerte av gull. Jeg glemmer aldri julaften hjemme hos svigermor. Inger satt på yndlingsstolen og plasserte en plastdunk på hver side av beina.. Jeg lurte på hvorfor, og fikk snart svar. Da hun åpnet julegavene la hun de gavene hun likte i dunken til høyre, de som ikke falt i smak la hun til venstre. Som den naturligste ting av verden, og med et lurt smil. Ingen andre kunne gjort en slik manøver uten å såre giveren. Hun var unik. Da hun døde ble jeg bedt om å si noen ord. Jeg valgte Inger Hagerups dikt: Våre små søsken.

Vi har en liten søster

vi har en liten bror

som er litt annerledes

enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,

det vanskelige sted,

med mindre håndbagasje

enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store

i gjerning og i ord.

Vår lille bror og søster

blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.

Vi har vårt kjøpmannsskap.

Og vi beregner livet

i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe

de små og svake vekk

og la dem stå tilbake

med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:

Når siste bår skal gå

må alle passasjerer

la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest

for disse, små, fordi

de bare har et hjerte

med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig.

Men sorgen er så trist.

Det har vår lille søster

og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden

til de skal gå om bord

med sine barnehjerter

vår søster og vår bror.