Pingvineffekten?

Mange har spurt meg hva jeg mener med begrepet Pingvineffekten. Jeg vil belyse det med en historie.

I forbindelse med det grufulle drapet av to små jenter i Baneheie utenfor Kristiansand ,19. mai 2000, ble far til Lena Sløgedal Paulsen intervjuet av journalist Kjetil Anthonsen. Intervjuet sto på trykk i Adresseavisen 20. april 2001. Intervjuet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg har tatt vare på utklippet. Som tankene og oppmerksomheten omkring hendelsen har avispapiret gulnet, men en fars tanker og følelser i etterkant av hendelsen står som et levende bilde på at omsorg demper selv den verste smerte.

Lena ble født i mai 1990. Far Arne Bernt var da 33 år gammel og følte seg kjempeheldig. Privilegert. Drømmen om en ny dimensjon i tilværelsen var oppfylt. Han var mett av tant og fjas og var på jakt etter noe av ordentlig verdi. Å bli far var hans største opptur. Ti år senere skulle han oppleve en like stor nedtur. Brått ble datteren tatt fra ham, drept av to unge gjerningsmenn. Han husker han sto ved den lille kisten og gav Lena sine siste ord med på ferden. Han hentet krefter fra en kjeller han ikke visste eksisterte, men det føltes godt og riktig, sier han i intervjuet.

Lenger ut i artikkelen beskriver han at han slapp å være alene med sorgen. Vennene stilte opp. Noen fikk han til å smile. Andre lånte ham en skulder å gråte mot. Noen tok oppvasken. Tilbød ham hytta. Lagde mat. Mange av dem bare var der. Hele tiden. Hjemme hos ham eller et sted der ute. – Du skal vite at vi er her, sa de. Han vet det var viktig viten. Hans mor, som den gang var 76 år, imponerte ham voldsomt. Han beskrev henne som et ankerfeste da han drev omkring i brottsjøene. Han hadde tidvis ristet litt på hodet av sin mor, men når det kom til basic, når han var nede på grunnfjellet, da var det bare mor som skjønte alt. I intervjuet pekte han på hva presten Sigmund Kruse betydde for ham etter hendelsen. Sigmund ble en våpendrager i kampen mot mørke minner og tunge tanker. Han ringte i telefonen og kom på døra. Han brydde seg oppriktig og hadde en ufattelig empati. De gikk turer sammen og var mye på kino. Han beskrev Sigmund som er mann full av liv og deilig å snakke med. - Uten Sigmund og alle vennene hadde jeg aldri overlevd denne katastrofen, uttalte han.

           

Lena kommer ikke tilbake. Hun forsvant i Baneheie 19. mai i år 2000. De mange små minnene far sitter igjen med, kan ikke veie opp mot den ene store sorgen. Klumpen vil nok ligge i brystet, men hans erfaringer har vist at omtanke kan dempe smerten. 

 Hva skulle far til lena gjort uten folks omsorg? – Du har sett pingvinene stå ute i kulden skulder ved skulder for å holde varmen? Når noen faller fra vagler de sammen og tetter igjen hullet. Det var nok slik far følte det. Sorgen ble lettere å bære.