tirsdag 9. oktober 2012



Er undringen død?

Har levd et langt liv, vært vitne til utviklingen og tenker:

Vi blir alle født undrende.

 
En treåring sliter ut foreldrene med spørsmål om alt mulig. Når dør du mamma? Hvorfor kan vi ikke se Gud? Og det er ikke alltid barnet slår seg til ro med svarene. De vil gjerne vite hvorfor det er slik.

La oss ta et sprang av tid, til ungdomsskolen. - Hvorfor skal jeg lære dette? Svarene finner jeg jo på internett om jeg har behov for det. Læreren som hadde tenkt å foreslå en bok for de som ville vite mer om temaet, dropper det.



Hva har skjedd? Undringen er blitt borte. Barnet har lært seg av med å spørre. Synd. - Visdom begynner med undring, sa Sokrates.

Skolen er ikke lenger et sted for visdom. I dag drukner vi i data og informasjon. Men det er ikke det samme som kunnskap, ihvertfall ikke det samme som visdom. For å bli vis må du lære deg å stille spørsmål. Men slikt har man knapt tid til på skolen i dag.



La oss ta enda et skritt fram i tid



Studentene er blitt som papegøyer. De klipper og limer inn tekster. Tenker ikke over hva som står der. Tilbudene på internett er designet for papagøyeatferd. Slikt får oss ikke til å stoppe opp og tenke, men stadig klikke oss videre




Kom i hug en zen ordtak:

Når de mange er
redusert til En,
til hva skal den Ene
reduseres?

mandag 8. oktober 2012



Kutt alderspensjonen med 50 %, minst........

Statsbudsjettet er lagt fram og da kommer fokuset på trygdene som er en del av utgiftssiden.

Bruker 370 milliarder på å lønne 1,3 millioner som ikke jobber.
Slik lyser overskriften mot oss. De unyttige er en belastning. Våre 786.000 alderspensjonister alene tar hele 162 milliarder av den kaken. Resten går til sykepenger, avklaringspenger og noe uføretrygd.

Det er hårreisende
Sjeføkonom Shakeb Syed sier trygdeutgiftene er sløseri.


Sjeføkonom Shakeb Syed i Sparebank 1 Markets er redd mandagens statsbudsjett vil legge enda mer press på norsk økonomi.


 -Det er hårreisende. Oljen og en sløsende velferdsstat har gjort det mulig å bære de enorme trygdeutgiftene. Men oljen vil ikke være like vekstdrivende for norsk økonomi i all tid. Petroleumsproduksjonen har falt de siste årene. Dette, sammen med eldrebølgen som vil inntre de neste årene og vare inn til 2060 vil gjøre det vanskelig, sier han, og la til:
- Hadde vi ikke hatt oljepengene hadde vi blitt nødt til å gjøre harde, riktige og viktige prioriteringer som hadde hindret den høye trygdeandelen. Vi har ikke råd til dette i det lange løp. Naturresurser varer jo ikke evig. Vi må ta støyten, og vi må begynne allerede nå.

Men hva vet vår kjære økonom i blå skjorte på kaikanten ved Aker Brygge hva som ligger bak disse tallene. Bare alderspensjon utgjør 162 milliarder, som fordeles på 786.000 personer i 2013. Den desidert største posten, og den vil vokse framover da vi blir stadig flere eldre. Skal vi "ta støyten nå" som han sier og begynne å kutte alderspensjonen? Det ville straks gitt "penere tall."

Treet er ribbet,
farge og duft er borte,
på grenen sitter økonomen
og gremmes over høye tall.

http://www.abcnyheter.no/nyheter/2012/10/08/bruker-370-milliarder-pa-loenne-13-millioner-som-ikke-jobber

http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2482070.ece

fredag 5. oktober 2012

torsdag 4. oktober 2012



Å møte 175 eldre mennesker med en snittalder nær 80 år

Fikk forespørsel om å holde foredrag på eldres dag i kommunen. Bestemte meg raskt for å si ja, og det gratis. Som mange andre begynte jeg å tenke "i bås". Vi mennesker er flinke til nettopp det. Sette mennesker i bås, og slik se en gruppe under ett. Nok å nevne Uføretrygdede, kronikere, ufaglærte ....

Prøvde å fri meg fra den tankegangen og bestemte meg for tittelen: "Minnene er med oss". De jeg ville ha foran meg var mennesker med en utrolig erfaringsbakgrunn og livsvisdom. Det gjør en stakkar ydmyk.

De kom i flokk, i taxi, kjørt av slektninger og noen få i egen bil. Noen dårlig til beins, noen i rullestol, noen med pleiere tilstede og noen friske og raske på alle måter. De kom i et antall av 175. En sal fylt av grått hår så langt øye kunne se.

Da slo båstenkingen inn igjen. Kunne ikke fri meg for å tenke hvordan jeg skulle nå fram til denne forsamlingen. Vel var ikke reponsen lik andre forsamlinger jeg er vant med å takle. Poengene ble mer tatt imot med et lite nikk, et svakt smil og hos noen med et stort gapskratt.






Mia, mitt barnebarn, gjorde STOR lykke da hun med sin utrolig klare stemme sang Janis Joplins Mercedes Bentz, helt alene, med kun en mikrofon til hjelp.













Da kaffen kom på bordet, og kakene ble servert, vinket en eldre dame på meg. En pen kvinne, klart blått blikk, nesten uten rynker i ansiktet. Hun klappet meg forsiktig på kinnet. Jeg satte stor pris på ordene dine, sa hun og for et herlig barnebarn du har. Vi hadde en kort samtale om minnenes betydning, koblet opp mot egne erfaringer. Hun hadde levd et spennende liv, var fornøyd med å ha blitt 90 år og så for seg minst 10 år til - som hun sa 10 hærlige år. De siste 14 årene hadde hun vært enke.

Slike møter gir en 63 åring et visst perspektiv, en mulighet til endelig å bli kvitt uvanen med å sette mennesker i bås.



















Jeg likte avslutningen din, sa hun - Rosenborgsangen der hele salen reiste seg og sang med. I morgen slår vi Bayer Leverkusen


tirsdag 2. oktober 2012


Ballong i rumpa

Humor er viktig, også når det gjelder helse. Synes opplevelsen til denne mannen var verd å ta med. Elisabeth delte den med meg på FB.

















les denne

http://eivindlund.wordpress.com/2012/09/30/ballongen/


DEN STORE DIAGNOSEJAKTEN

Det er interessant å følge helsedebatten i Norge. Og ikke minst er det viktig og ikke gå i skyttergravene. Nesten alle har ett eller annet poeng. Denne redaktøren har neppe noen gang fått stilt endiagnose. Jeg tipper dette en en mann i sin beste alder med god helse. Det speiler hans syn. Hans innfalsvinkel har en del poeng. Synes den fortjener en plass i bloggen.















http://www.varden.no/meninger/p%C3%A5-dagsorden/den-store-diagnosejakten-1.7550309

Minnene våre

Har forberedt og skal holde foredrag på eldres dag i Skaun kommune. Tema: Minnene våre. En av de minnene jeg skal berøre er musikkopplevelser fra egen tenåringstid. Mitt idol Janis Joplin. Da var hennes tragiske historie ikke kjent, for meg var hun bare en lysende stjerne på himmelen. Slik betydde hun mye for meg den gang, og jeg elsker musikken hennes.

Høydepunktet under foredraget blir når mitt barnebarn Mia, alene på scenen og uten musikk til hjelp, skal fremføre en av mine favotittlåter; Mercedes Bentz.

Jeg gleder meg. Minner blir stadig mer viktig jo eldre du blir. Gode minner gir gode dager, slik er det bare.








Janis Joplin ble født klokka 09.30 på St. Mary’s Hospital til foreldrene Dorothy East og Seth Ward Joplin, tre uker før termin. Hun veide bare 2,4 kg.
Dorothy og Seth Joplin oppdaget fort at de hadde et barn med svært spesielle evner. Janis kunne spise på egen hånd uten å søle i en alder av 11 måneder, hun kunne lese og skrive i en alder av tre år, hun spilte kompliserte pianostykker av Beethoven og Mozart da hun var fire og hun var en spesielt begavet maler. Som ung pike var Janis Joplin sine foreldres øyesten.
Janis vokste opp i Port Arthur, en liten by i sørøst Texas, som var « more Louisiana than Texas», slik innbyggerne beskrev den lille byen som også befinner seg like ved grensen til Louisiana. I sin barndom holdt Janis seg til reglene og normene som dominerte den konservative, kristne byen. Hun sang i kirkekoret og respekterte grenser, men da hun begynte på Thomas Jefferson High School som fjortenåring «The whole world turned, it just turned on me» som hun selv beskrev det.
Foreldrene til Janis lærte barna sine at kvinner var likeverdige med menn og svarte likeverdige med hvite. Dette oppfordret Janis til å reise seg opp i klasserommet og si at svarte burde ha samme rettigheter som hvite og at de blir diskriminert i samfunnet. Dette skapte store problemer for Janis Joplin, spesielt på skolen, de andre barna kalte henne ”nigger lover” og kastet steiner på henne.
Omkring 1960 ble Janis Joplin  introdusert for narkotika for første gang. I begynnelsen dreide misbruket seg hovedsakelig om cannabis og alkohol, men etter hvert begynte Joplin å bruke stadig mer amfetamin. Venner og klassekamerater av Janis kom med følgende utsagn om denne kritiske perioden: ”Janis sov ikke, spiste ikke, hvilte ikke. Utenom skoletid satt hun bare og slurpet, sniffet og slikket i seg alt av dop hun kom over mens hun spilte og sang blues”. Etter et halvt år veide 169 cm høye Janis bare 38 kg
Janis Joplin fant etter hvert ut at det var musikken hun ville leve av. Hun skaffet seg mange kontakter innen musikkbransjen.
Under en konsert samme året som Janis hadde flyttet til California og slått seg sammen med bandet, fikk de opptre på Monterey Pop Festival. Dette var en berømt musikkfestival i Los Angeles hvor datidas største stjerner skulle opptre, deriblant The Beatles og Mama Cass. Her fremførte de det som skulle bli en av Janis Joplins aller mest berømte låter; «Ball and chain». I løpet av knapt en time hadde Joplin sprengt alle grenser for hva som noen gang hadde vist seg av musikalske prestasjoner, spesielt av en kvinne. Under konserten her ga Janis og bandet alt de hadde, og et storøyd publikum flokket seg mot scenen. Janis sang for full hals, skrek, ljomet, sparket med beina, og stønnet inn i mikrofonen. Bandet dundret løs, og de fremførte fantastiske prestasjoner. Like etter konserten ble de tilbudt platekontrakt på stedet. Først kom en singel med favorittlåta «Piece of my heart», og et år senere var plata ferdig. Cheap thrills het den og solgte til gull i løpet av tre dager. Janis Joplin ble satt på verdenskartet og er siden kåret til den største kvinnelige artisten som noen gang har satt sine bein på jorda.
Med berømmelsen falt Janis raskt tilbake til sitt narkotikamisbruk, som forverret seg stadig. Hun slet deriblant med et sterkt heroinmisbruk. Det kunne gå perioder hvor hun omtrent ikke var rusfri i det hele tatt, og hun drakk mye alkohol. Hun gikk flere ganger i terapi for å bli kvitt alkoholavhengigheten uten større suksess.

Bandet jobbet godt og lenge med det tredje (fjerde, hvis man medregner Big Brothers album) og siste albumet til Janis. Men Janis var revet inn i et tungt narkotikamisbruk. Hun hadde til og med en skrekkslagen kveld kommet så ruset ut på scenen at hun ikke kunne stå støtt, og konserten måtte avlyses. I sin korte og ville karriere hadde hun rukket å bli forlovet flere ganger, nesten gift, prøvd alt som fantes av narkotiske stoffer og tjent seg styrtrik. Janis var en ubeskrivelig sårbar og intens person. Hun ville ha kjærlighet, hun ville gjøre opprør, og hun var alltid ensom og ulykkelig. Etter en konsert uttalte hun: «I just made love to 25 000 people, but I'm goin' home alone.»
 I 1969 deltok Janis Joplin på den verdensberømte Woodstockfestivalen, som ble en stor nedtur for Janis Joplin. I følge biografien Scars of Sweet Paradise satt Janis Joplin full av angst og ventet på det som skulle bli det desidert store gjennombruddet i karrieren hennes. Hun fikk sin lesbiske elskerinne Peggy Caserta og en mengde heroin fløyet inn med helikopter i et forsøk på å roe seg ned. Sammen satte de seg heroin på et av de få portable toalettene blant en mengde avføring og Janis Joplin ble så ruset at konserten måtte utsettes åtte timer mens de ventet på at rusen skulle avta. Hun gikk ut på scenen og klarte knapt å stå oppreist, hun slet med å holde mikrofonen og klarte bare så vidt å mumle frem sangene. Etter konserten gråt Janis over opptredenen sin.
 Natten til 4. oktober 1970 var Janis Joplin blitt avvist av både en kvinne og en mann hun var forelsket i. Ensom og deprimert som alltid gikk hun inn i resepsjonen på et hotell, vekslet en 5-dollarseddel, hun skulle kjøpe røyk, og bestilte et rom. Janis Joplin gikk inn på rom nr. 105 natt til 4. oktober, og kom aldri ut i live. Suksessrik, rik og berømt, og dypt, dypt ulykkelig, som hun hadde vært hele sitt liv, satte hun en stor dose heroin i den venstre overarmen og sovnet for alltid, 27 år gammel. Det nesten ferdige, og aller mest berømte og mest solgte albumet til Janis Joplin, pearl, ble utgitt post mortem. Albumet inneholder en av Janis Joplins aller mest berømte og mest spilte låter: «Me and Bobby McGee».

Janis Joplin døde natten til 4. oktober 1970 omtrent klokka 3. Obduksjonen viste at hun døde av en overdose heroin. Joplin ble funnet på formiddagen den 4. oktober på hotellrommet sitt. Hun hadde et kutt over nesen som kunne tyde på at hun hadde falt. Den offisielle dødserklæringen er dødelig heroinoverdose ved et uhell.

Janis Joplin ble kremert og asken strødd fra fly langs California-kysten etter eget ønske fra Janis.