tirsdag 2. oktober 2012



DEN STORE DIAGNOSEJAKTEN

Det er interessant å følge helsedebatten i Norge. Og ikke minst er det viktig og ikke gå i skyttergravene. Nesten alle har ett eller annet poeng. Denne redaktøren har neppe noen gang fått stilt endiagnose. Jeg tipper dette en en mann i sin beste alder med god helse. Det speiler hans syn. Hans innfalsvinkel har en del poeng. Synes den fortjener en plass i bloggen.















http://www.varden.no/meninger/p%C3%A5-dagsorden/den-store-diagnosejakten-1.7550309

Minnene våre

Har forberedt og skal holde foredrag på eldres dag i Skaun kommune. Tema: Minnene våre. En av de minnene jeg skal berøre er musikkopplevelser fra egen tenåringstid. Mitt idol Janis Joplin. Da var hennes tragiske historie ikke kjent, for meg var hun bare en lysende stjerne på himmelen. Slik betydde hun mye for meg den gang, og jeg elsker musikken hennes.

Høydepunktet under foredraget blir når mitt barnebarn Mia, alene på scenen og uten musikk til hjelp, skal fremføre en av mine favotittlåter; Mercedes Bentz.

Jeg gleder meg. Minner blir stadig mer viktig jo eldre du blir. Gode minner gir gode dager, slik er det bare.








Janis Joplin ble født klokka 09.30 på St. Mary’s Hospital til foreldrene Dorothy East og Seth Ward Joplin, tre uker før termin. Hun veide bare 2,4 kg.
Dorothy og Seth Joplin oppdaget fort at de hadde et barn med svært spesielle evner. Janis kunne spise på egen hånd uten å søle i en alder av 11 måneder, hun kunne lese og skrive i en alder av tre år, hun spilte kompliserte pianostykker av Beethoven og Mozart da hun var fire og hun var en spesielt begavet maler. Som ung pike var Janis Joplin sine foreldres øyesten.
Janis vokste opp i Port Arthur, en liten by i sørøst Texas, som var « more Louisiana than Texas», slik innbyggerne beskrev den lille byen som også befinner seg like ved grensen til Louisiana. I sin barndom holdt Janis seg til reglene og normene som dominerte den konservative, kristne byen. Hun sang i kirkekoret og respekterte grenser, men da hun begynte på Thomas Jefferson High School som fjortenåring «The whole world turned, it just turned on me» som hun selv beskrev det.
Foreldrene til Janis lærte barna sine at kvinner var likeverdige med menn og svarte likeverdige med hvite. Dette oppfordret Janis til å reise seg opp i klasserommet og si at svarte burde ha samme rettigheter som hvite og at de blir diskriminert i samfunnet. Dette skapte store problemer for Janis Joplin, spesielt på skolen, de andre barna kalte henne ”nigger lover” og kastet steiner på henne.
Omkring 1960 ble Janis Joplin  introdusert for narkotika for første gang. I begynnelsen dreide misbruket seg hovedsakelig om cannabis og alkohol, men etter hvert begynte Joplin å bruke stadig mer amfetamin. Venner og klassekamerater av Janis kom med følgende utsagn om denne kritiske perioden: ”Janis sov ikke, spiste ikke, hvilte ikke. Utenom skoletid satt hun bare og slurpet, sniffet og slikket i seg alt av dop hun kom over mens hun spilte og sang blues”. Etter et halvt år veide 169 cm høye Janis bare 38 kg
Janis Joplin fant etter hvert ut at det var musikken hun ville leve av. Hun skaffet seg mange kontakter innen musikkbransjen.
Under en konsert samme året som Janis hadde flyttet til California og slått seg sammen med bandet, fikk de opptre på Monterey Pop Festival. Dette var en berømt musikkfestival i Los Angeles hvor datidas største stjerner skulle opptre, deriblant The Beatles og Mama Cass. Her fremførte de det som skulle bli en av Janis Joplins aller mest berømte låter; «Ball and chain». I løpet av knapt en time hadde Joplin sprengt alle grenser for hva som noen gang hadde vist seg av musikalske prestasjoner, spesielt av en kvinne. Under konserten her ga Janis og bandet alt de hadde, og et storøyd publikum flokket seg mot scenen. Janis sang for full hals, skrek, ljomet, sparket med beina, og stønnet inn i mikrofonen. Bandet dundret løs, og de fremførte fantastiske prestasjoner. Like etter konserten ble de tilbudt platekontrakt på stedet. Først kom en singel med favorittlåta «Piece of my heart», og et år senere var plata ferdig. Cheap thrills het den og solgte til gull i løpet av tre dager. Janis Joplin ble satt på verdenskartet og er siden kåret til den største kvinnelige artisten som noen gang har satt sine bein på jorda.
Med berømmelsen falt Janis raskt tilbake til sitt narkotikamisbruk, som forverret seg stadig. Hun slet deriblant med et sterkt heroinmisbruk. Det kunne gå perioder hvor hun omtrent ikke var rusfri i det hele tatt, og hun drakk mye alkohol. Hun gikk flere ganger i terapi for å bli kvitt alkoholavhengigheten uten større suksess.

Bandet jobbet godt og lenge med det tredje (fjerde, hvis man medregner Big Brothers album) og siste albumet til Janis. Men Janis var revet inn i et tungt narkotikamisbruk. Hun hadde til og med en skrekkslagen kveld kommet så ruset ut på scenen at hun ikke kunne stå støtt, og konserten måtte avlyses. I sin korte og ville karriere hadde hun rukket å bli forlovet flere ganger, nesten gift, prøvd alt som fantes av narkotiske stoffer og tjent seg styrtrik. Janis var en ubeskrivelig sårbar og intens person. Hun ville ha kjærlighet, hun ville gjøre opprør, og hun var alltid ensom og ulykkelig. Etter en konsert uttalte hun: «I just made love to 25 000 people, but I'm goin' home alone.»
 I 1969 deltok Janis Joplin på den verdensberømte Woodstockfestivalen, som ble en stor nedtur for Janis Joplin. I følge biografien Scars of Sweet Paradise satt Janis Joplin full av angst og ventet på det som skulle bli det desidert store gjennombruddet i karrieren hennes. Hun fikk sin lesbiske elskerinne Peggy Caserta og en mengde heroin fløyet inn med helikopter i et forsøk på å roe seg ned. Sammen satte de seg heroin på et av de få portable toalettene blant en mengde avføring og Janis Joplin ble så ruset at konserten måtte utsettes åtte timer mens de ventet på at rusen skulle avta. Hun gikk ut på scenen og klarte knapt å stå oppreist, hun slet med å holde mikrofonen og klarte bare så vidt å mumle frem sangene. Etter konserten gråt Janis over opptredenen sin.
 Natten til 4. oktober 1970 var Janis Joplin blitt avvist av både en kvinne og en mann hun var forelsket i. Ensom og deprimert som alltid gikk hun inn i resepsjonen på et hotell, vekslet en 5-dollarseddel, hun skulle kjøpe røyk, og bestilte et rom. Janis Joplin gikk inn på rom nr. 105 natt til 4. oktober, og kom aldri ut i live. Suksessrik, rik og berømt, og dypt, dypt ulykkelig, som hun hadde vært hele sitt liv, satte hun en stor dose heroin i den venstre overarmen og sovnet for alltid, 27 år gammel. Det nesten ferdige, og aller mest berømte og mest solgte albumet til Janis Joplin, pearl, ble utgitt post mortem. Albumet inneholder en av Janis Joplins aller mest berømte og mest spilte låter: «Me and Bobby McGee».

Janis Joplin døde natten til 4. oktober 1970 omtrent klokka 3. Obduksjonen viste at hun døde av en overdose heroin. Joplin ble funnet på formiddagen den 4. oktober på hotellrommet sitt. Hun hadde et kutt over nesen som kunne tyde på at hun hadde falt. Den offisielle dødserklæringen er dødelig heroinoverdose ved et uhell.

Janis Joplin ble kremert og asken strødd fra fly langs California-kysten etter eget ønske fra Janis.

torsdag 27. september 2012



Et stadig spørsmål, som har gått igjen i mange tiår ; Hvorfor har kvinner større sykefravær enn menn?

Måtte bare ta med denne undersøkelsen i bloggen min.


http://www.masterbloggen.no/blog/2012/09/20/hvorfor-har-kvinner-sa-hoyt-sykefravaer-2/

søndag 23. september 2012



STUND TIL ETTERTANKE





Det er søndag. Jeg gikk tidlig ut i dag, klokken var knapt passert 0900. Kald høstluft, skyfri himmel og et vann uten krusninger. Lett skodde langs vannkanten. Brukte favorittsluken. Tok ikke lang tid før den første ørreten satt fast. Slike stunder gir tid til ettertanke.
                     
                                                Der, nettopp slik de er,
                                                      klare duggdråper samler seg
                                                          på røde lønneblader,
                                                          se på de røde perlene

I en slik stille stund tenkte jeg på at det ut i verden har vokst fram er nytt stort forskningsfelt; et radikalt nytt syn på vår egen indre verden - vårt indre mentale liv. Det som foregår i universets mest komplekse struktur, den menneskelige hjerne.

Hva er det som får folk til å tro at kunnskap er den ufordøyde informasjonen som ligger i bøkene, på nettet eller andre medier?  Er det ikke slik at det først kan kalles kunnskap når informasjonen vi laster inn blir tatt opp av en levende hjerne og satt inn i en sammenheng?

De fleste synes å være enige om at det finnes et nivå over kunnskapen kalt visdom. Skal du nå dit må du kunne vurdere den kunnskapen du har, for eksempel når og hvordan du skal bruke den..

                                                Kan du, med all din
                                               vitenskap, fortelle meg
                                             hvordan og hvorfra dette
                                             lyset kommer inn i sjelen?

Min mor, som knapt gjennomførte folkeskolen, hadde nivået kalt visdom inne. De fleste leger jeg har møtt etter at jeg ble rammet av en kronisk lidelse har ikke vært i nærheten. Som barn tror vi på alt som blir sagt. Vi er programmert til dette, fordi vi ennå ikke har hatt anledning til å gjøre våre egne erfaringer.

Var det noe Sokrates var skeptisk til , så var det folk som trodde de visste.

Dette ble kansje litt usammenhengende. Men ofte faller tankene inn slik. En mening er det nok tross alt.

Solstråler stakk meg i nakken. Termosen var tom for kaffe. På tide å pakke sammen, stikke hendene i lomma og tusle hjemover. I kveld møter RBK - Brann i Bergen.
                     






onsdag 19. september 2012



Å FOREBYGGE HAR ALDRI VÆRT, OG ER IKKE PRIORITERT, DESSVERRE.

Svært mange av de som rammes av tinnitus kommer fra ansatte i bernehager og skoleverket. Årsaken er mest sannsynlig den vedvarende støy de er utsatt for over lengre tid. Nå slås det også alarm når det gjelder barna.

Samhandlingsreformen legger opp til å forebygge skader. Ved å forebygge reduserer man presset på helsevesenet, sykemeldingsbehovet minskes, og behov for uføretrygd blir mindre.

Det man legger inn i midler når det gjhelder forebygging vil på sikt lønne seg. Men, problemet er at svært få ser nytten. Forebygging kan ikke måles over kort tid, derfor blir det heller ikke prioritert. Dessverre.



http://www.hlf.no/Aktuelt/Nyhetsliste/Nyheter/Svart-hoy-stoy-i-barnehager/

onsdag 5. september 2012


Religion brukes til undertrykking av kvinner

Jeg tenker 150 tilbake i tid i Norge. Prester nekter å døpe barn født utenfor ekteskap. Menn ber kvinner, i fullt alvor og med bibelen i hånd, forstå at kvinnen er mannen underdannig. Kvinner har ingen rett til utdanning ut over folkeskole.

Nå får vi innvandring fra land som er på minst samme nivå som vårt eget land var for 150 - 200 år siden. Er det rart vi får problem?  Denne filmen forteller en del om temaet.

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/864347/

mandag 27. august 2012

Kroniske lidelser en epidemi

For 100 år siden var det tuberkulose, spedalskhet og infeksjonssykdommer som tok tusener av liv.. I dag dør de fleste av oss av kroniske, ikke-smittsomme ssykdommer som hjerte- og karsykdommer eller kreft. Mange får behandling for disse sykdommene i mange år før de dør.

Andre kroniske lidelser som er utbredt i befolkningen, er psykiske sykdom, muskel- og sjelettsykdommer, fedme, kols og type 2 diabetes.

- Vi kan nesten snakke om en epedemi av kroniske sykdommer, sier direktør Geir Stene - Larsen i Folkehelseinstituttet til VG. Han sier videre: Moderne medisin kan behandle stadig flere i den akutte helsesituasjonen, men er ikke i stand til å hindre det kroniske sykdomsforløpet. Derfor er moderne medisin bare delvis vellykket. For å redde flere liv og forlenge levealderen må vi godta at det blir flere kronisk syke.

Etter 30 år i arbeidslivet, med kun en ukes sykemelding og ingen egenmeldinger, ble jeg selv rammet av invalidiserende tinnitus med følgeplager. Fra å ha en jernhelse, en mann som kunne stå på dag og natt, havnet jeg i sekken kroniske lidelser. Det var en tøff opplevelse.

Det som slo meg var mangelen på forståelse av å sette folk selv i stand til selv å mestre egne plager. Det er som Stene Larsen sier slik at moderne medisin ikke er i stand til å hindre kroniske lidelser. Vi må av den grunn, i mye større grad enn hva tilfelle er i dag, ta i bruk den nye viten om den tette forbindelsen mellom kropp og sinn. Tenke nytt, legge til rette for og bistå rammede med kunnskap om mestring.

Det forskes en del på området. Jeg legger ved en artikkel fra en doktoravhandling som viser at pasienter mestrer kroniske lidelser bedre med opplæring.

http://www.forskning.no/artikler/2012/juli/326911