Påsken - Gulda og fluestanga



Denne påsken har jeg brukt til refleksjon. Ikke gått en meter på ski. Ikke slikket sol. Lest bøker, ja - spist god mat, ja - drukket vin,ja - men ut over det, ingenting.Slikt kan man gjøre som pensjonist. Trenger ikke jage etter ferie, den bestemmer jeg selv. Trenger ikke å spørre barna fri fra skolen. Glemmer klokketiden, våkner når det lysner, legger meg etter kveldsnytt.

Vi liker å tro at vi er rasjonelle skapninger som lever våre logiske liv basert på objektive fakta. Sannheten er en helt annen: Vi er rasjonelle individer som tar beslutninger basert først og fremst  på hva vi føler eller tror på, for så å hente frem logiske på beslutningene i ettertid. Faktum er at vi vet langt fra så mye som vi liker å tro. Fordi vi sitter inne med så mye kunnskap som vi tror vi gjør, vil den virkelig kunnskapsrike og vise persone alltid være ydmyk. Lurer på hvor mange ydmyke politikere jeg vil møte i den kommende valgkampen?

Kunnskap forvandles til gift i det øyeblikk vi ikke åpner oss for ny kunnskap. Dess mer kunnskap vi sitter inne med, dess mer burde vi forstå hvor mye vi fremdeles ikke vet. Arroganse er et tegn på usikkerhet og beviser kun mangelen på selvforståelse for mennesker som tar det i bruk.Ligger det ikke mye arroganse i den skråsikre politkeren som vet best om alt?

Jeg har etterlyst en politiker som kan svare: Det vet jeg faktisk ikke! Han får min stemme uansett parti.

Har pløyd gjennom sekshundrede siders biografi om et menneske jeg knapt kjenner til. Hulda Garbord (1862 - 1934) Hun ville skape et nytt Norge, med norske røtter, men i Europa. Hun var en populær dramatiker, forfatter og journalist. Hun var et ungdomsidol, bohem, og livsstilsreformator.  Husflidsgrunder var hun også og grunnlegger av Det Norske Teater. Hun var gift med Arne Garborg.
Han Arne hadde jeg hørt om, lært om på skolen. Men ho Hulda var lagt bort i en skuff slik mange kvinner ble den gang, som nå. Dette er min tredje leste biografi av nesten ukjente norske kvinner som mange går utenpå de menn de levde sammen med.

Jeg føler det er vanskelig å forstå den tiden vi lever i uten å få med meg fortiden, historien til de menneskene som har kjempet fram et samfunn vi kunne bygge videre på.

Livet er et lidet Frø
paa Bækken det svømmer
Og siden flyder det i
Elven som tømmer
    Hulda 1878

Så er påsken over. Folk kommer hjem med pakksekker i bilene, brune i ansiktet, klar for nye ukedager og tidsklemme.

Denne praktfulle
sommerfuglen finner en liten
lorthaug og sitter urørlig
den; men mennesket vil aldri
holde seg i ro på sin
søleklatt
   Joseph Conrad

Dette ble like springende som påsken min har vært. Noen tanker her, noen tanker der.

I morgen starter april måned, våren visker meg i øret, snart kommer mai og fluestanga skal fram.

 

 

Menigheten er de minst grådige

Dekket frokostbord med påskeservice, bløtkokt egg, og en sol som blender. Det er lørdag før palmesøndag. Jeg hører på programmet ut i naturen på P1. En lett engasjert biskop Laila Riksaasen Dahl har tatt lederen i Naturvernforbundets plass og åpner sine argumentrekker med:  Jeg tenker.
























Hun tenkte mye omkring oljeutvinning. Hun tenkte at vi nå måtte la denne ressursen ligge der den naturlig hørte hjemme; på havet bunn. Hun pekte særlig på oljeressursene vi hadde i Nord, men ville ikke nevne Lofoten spesielt, da det var partipolitikk.

I intervjuet trålte hun gjennom det meste av den partipolitiske debatten i Norge når det gjelder miljøpolitikk. Hun fremstod som en overdommer i kraft av sitt kall som Guds tjener på vår arme jord.
Greit, jeg har hørt dette før fra biskopene. Jeg kjenner historien fra århundreder før oss der kirken  stod fram som en politisk kraft.

Det var da hun avsluttet intervjuet med å peke på grådighetskulturen i samfunnet jeg virkelig reagerte. Jeg hadde nylig lagt inn en bit av et hjemmebakt horn med multesyltetøy i munnen og var nær på å spytte det ut da hun uttalte at de som var medlem av menigheten var de minst grådige i samfunnet.

Det var nok en liten glipp vil jeg tro, men setningen ble hengende der og var nok oppriktig ment.

Jesus lærte oss at intellektuell overlegenhet ikke er et krav man må fylle for å oppnå åndelig modenhet. Han tok ofte et oppgjør med høyt utdannede tåper.