David og Goliat

David,mannen som skapte det hellige Jerusalem, var poet, erobrer, drapsmann, ekteskapsforbryter, innbegrepet av den hellige konge og den ufeilbare eventyrer. Hvem husker vel ikke solskinnshistorien fra barndommen om denne mannen utstyrt med stein og en slynge nedkjempe kjempen Goliat i full rustning. Goliat stupte med ansiktet mot jorden. Der sluttet historien jeg var blitt fortalt, jeg fikk ikke med meg at David hogg hodet av den falne kjempen. Men det var kanskje ikke meningen heller.

Det er mye av ondskapen knyttet til tiden før Kristus jeg er gått glipp av før jeg leste mesterverket
Jerusalem av Simon Sebag Montefiore. En bok som tar deg med på en reise gjennom Midt Østens historie fram til i dag. En sammenhengende historie av krig og råskap man knapt kan fatte. Særlig gikk dette ut over kvinner. På Davids tid var voldtekt av kvinner vanlig-  som beskrivelsen da Amnon lokket prins Absaloms søster Tamar til huset sitt og voldtok henne, selvsagt som hevn for et uoppgjort forhold de to mellom.

Gjennom bokens seks hundrede sider beskrives bruk av vold og voldtekt av barn og kvinner man knapt orker å lese. Det meste av ugjerningene er godt dokumentert. Arkeologer har funnet flere massegraver. En slik en massegrav innehold 1500 kvinner og barn, noen voldtatt, spiddet eller flådd.

I dag, flere tusen år senere, sitter jeg ved PC en og leser en historie fra Ukraina, der to lokale politimenn nylig voldtok en ung jente. De utøvde en betydelig vold mot den stakkars kvinnen som ble pukket tilfeldig ut da hun spaserte i byen.


Politimannen voldtok meg, og så sa han til sin kompis «Har du også lyst?»

Den ukrainske alenemora Irina Krashkova (29) forteller at to politimenn tvang henne med seg til skogen.

 

 

 

 

 

http://www.dagbladet.no/2013/07/21/nyheter/voldtekt/utenriks/overfall/politikk/28293175/

 

 

Menn forlyster seg nå, som på Davids tid, med voldtekt. Tiden synes å stå stille. Det er nesten ufattelig og knapt til å tro.

 

Både tale og taushet synes å være en overtredelse når det gjelder dette temaet

Det selges et jentebarn hvert tredje sekund

På 1300 tallet, som i dag, var det storpolitikk, krig og mektige mennesker som skrev historien. Av den grunn vet vi mer om adelen enn om allmuen, mer om menn enn om kvinner, mer om voksne enn om barn. De vi vet minst om er jentebarn. Men noe vet vi. I 1302 sendte kong Håkon av Norge en budbringer til Sverige for å åpne en forlovelse mellom den ennå ikke ett år gamle jomfru Ingeborg. Hun ble lovet bort til Sveriges konge. Slik var tradisjonen den gang. Menneskehandel med unge jenter som ledd i å skape forbund, skaffe seg venner og makt.

La oss ta et langt sprang til vår egen opplyste tid.

Lørdag publiserte magasinet Foreign Policy artikkelen «Malalas glemte søstre». Der forteller de historien om tolv år gamle Nazia. Den pakistanske jenta var bare fem år da faren giftet henne bort til en langt eldre mann. Avgjørelsen om å gi bort den lille jenta som betaling, i tillegg til to geiter og et lite landområde, ble gjort av en gruppe eldre menn som utgjorde en jirga.

Internasjonalt er barnebruder et stort problem. Ifølge tall fra Center for Reaserach on Women (IRCW) har 51 millioner jenter under 18 år blitt giftet bort. 10 millioner jenter under 18 år blir giftet bort hvert år. Det vil si én jente hvert tredje sekund, skriver IRCW.

Som mann rødmer jeg av skam til ytterst på øreflippene. Lite forstår jeg at menn enkelte steder i verden lever som de gjorde på 1300 tallet i Norge. Hvorfor blir ikke dette kjørt fram som tidenes politiske sak? I mitt hode surrer en tanke: ville vi latt dette skje om det var 10 millioner små gutter som ble solgt hvert år?

Sender en tanke til disse unge jentene. Tror kanskje mange gjør dikteren No Cheon - Myeongs ord til sine:

Dagen da jeg ble møtt av et meningsløst sinne,
gråt jeg som et barn.
Siden har jeg vendt meg til ensomheten.

Når fortvilelsen er som mest krevende,
tar jeg ensomheten til min beste venn.

10 of 14 women killed are of foreign origin.
In Norway committed a growing number of partner homicide. The killings as rare until the newspaper front page. In Norway's largest newspaper VG today I read an article by Shazia Sarma that deserves attention. She says among other things:

Immigrant women are more prone to more partnerships murder. Many say this has to do with culture. It is wrong and cowardly.

Obviously culture plays a role. I come from a patriarchal culture. In my culture is wife abuse a family affair and the woman is always to blame.

"You leave your parents' house as the bride, you should leave your husband's house in a coffin" is detkjent Indian and Pakistani proverb, as applicable today as it was centuries ago.

In Pakistan it means to leave the marriage that she ends up on the street, or at best become a thorn in the eye of their fathers and brothers.

600 million women in the world live in a country where women is not punishable. Many immigrants in Norway come from these areas in South Asia, the Middle East and Africa.

It's about culture. We leave no culture when crossing the border.

Do not underestimate the Norwegians, most people realize that not all immigrants are potensialle wife beaters. But too many are not.


I enjoyed this article. It is narrated by a woman who knows what she is talking about.

Angre redigeringene

Alpha

Er denne oversettelsen bedre enn den opprinnelige?

Ja, send inn oversettelsen

Takk for bidraget.

Eksempel på bruk av «»:

automatisk oversatt av Google

Ordbok

Would you mind answering some questions to help improve translation quality?

Google Oversetter for bedrift:Verktøysett for oversettereNettstedoversetterGlobal Market Finder

De nære ting


Ditt sinn monne flyve
så vide omkring.
Det er som du glemmer
de nære ting.
Det er som du aldri en time har fred,
du lengter bestandig et annet sted
         Arne Paasche - Aasen


Ja, slik er det faktisk. Vi valser av sted, løper, går med staver, har tankene et helt annet sted. Sjelden tar vi oss tid til å observere de nære ting. I dag gjorde jeg noe med det. Brukte minst to timer på en fem kilometer strekning, en sti langs Trondhjemsfjorden, alene med en blå sekk og fotoapparatet.





Grønt gress, 19 varmegrader.
Ikke som i Spania der alt er svidd brunt på denne tiden


















En sliten nedgrodd benk, lite
brukt.



















Rolig gange over en bro i halvskygge

 
Tid for en liten rast, hjembakt brød og Earl Gray te
 
 
 

 

Vi rasler av sted, noen med staver, andre ned Nike løpesko





















Tilbud om dusj














Ny rast og en blodappelsin

Det buldrer i nord nær Stjørdal. Best å komme i hus











Du syns dine dager
er usle og grå.
Hva er det du søker?
Hva venter du på?
Når aldri du unner deg rast eller ro,
kan ingenting vokse og intet gro.
 

VEDVARENDE SELVTILLIT BYGGES GJENNOM INNSIKT

I romersk oldtid ble kroppsarbeid ansett som en lavtstående livsform og ble overlatt til slaver. Vi har gjort slavearbeid til den høyeste livsform. I dag må vi ha arbeid for å bli ansett som et fullverdig menneske. Lediggang gir ingen anerkjennelse. Skal du bygge en vedvarende selvtillit bør det skje gjennom innsikt. Du må se på deg selv. Du må lære å mate dine styrker og eliminere dine svakheter.

 

Det fredags morgen, er ferdig med frokost og to lokale aviser, har vondt i halsen og tett nese, synes synd på meg selv. Fikk lyst å skrive litt om fenomenet selvtillit. Tenke tilbake i tid.

Det er forskjell på selvfølelse og selvtillit. Vi bruker ofte de to begrepene om hverandre, men det handler om to forskjellige ting. Selvfølelsen handler om å kjenne på en egen verdi. Den gjelder hele personen, det å være god nok i kraft av den man er. Det at vi ikke trenger å prestere noe for å bli elsket fordi vi vet at vi er verdifull uansett. God selvfølelse gjør det lettere å godta både de sterke og svake sidene ved seg selv. 

Selvtillit derimot gjelder ofte på mer avgrensende områder i livet, og er mer knyttet til det at vi kjenner oss god til noe. Det er nært forbundet med prestasjoner. Egil Drillo Olsen hevder at selvtillit bare kan bygges på basis av prestasjoner og fortsetter – det er ikke nok å klappe i hendene og si ”kom igjen, vi er veldige gode, vi kan vinne” hvis motstanderen moser deg ned. Hver gang. Selvtillit er altså ikke noe du har, men noe du får gjennom erfaring.

Min mor lærte meg å gå stolt og oppreist. Det ga meg en følelse av å eie hele verden. Hun var flink til å oppmuntre og gi ros. Hun heiet når jeg gikk i motbakke og var raus når jeg nådde de målene jeg satte meg. Det ga min selvtillit en god start, noe jeg har hatt stor nytte av senere i livet. Som da jeg som trener i judo traff Liv Ingrid på ti år. Hun var så unnselig at hun gikk bakerst, selv når hun gikk alene. Jeg var tenåring, og uten den helt store trener erfaringen, men jeg brukte mors metode. Jeg ga Liv Ingrid enkle oppgaver etterfulgt av ros når hun lyktes. Når det gikk trått, heiet jeg på henne. Sakte men sikkert fikk hun til kastene, ble god til å vippe andre ut av balanse, og med sin kraftige benbygning ble hun en mester i å holde de mer spinkle jentene nede i et fast grep. I sitt første mesterskap vant hun sin klasse. Det var min første erfaring om betydningen av å bygge selvtillit gjennom prestasjoner.

Senere lærte jeg at selvtillit ikke kom av bestandig å ha rett. Det gikk mer på å ikke være redd for å ta feil. Jeg forsto at jeg ikke kom til å forbedre meg om jeg bare fortsatte å gjøre det jeg alltid har gjort. Jeg måtte lære meg å bli komfortabel med det ukomfortable. Jeg var, som mange på min alder, redd for å ta ordet i en forsamling. Jeg meldte meg av den grunn inn i sosialistisk ungdom, og ble raskt formann. Formuleringsevnen og gleden av å stå foran en forsamling utviklet seg raskt. Det som driver en framover er ens egne valg. Når var mors oppmuntring og heiing borte. Jeg stod på egne ben og merket fort at jeg måtte gjøre meg selv uavhengig av andres ros og positive tilrop. Mottoet ble: Vent ikke på at andre skal skryte av deg. Gjør det selv. Jeg bygde meg en mental seierspall. Hver gang jeg følte jeg lyktes med noe, lukket jeg øynene, strakk hendene i været og mottok folkets hyllest. Jeg har vært oppe på pallen langt flere ganger enn Bjørn Dæhli noen gang kunne drømme om. Jeg er der nesten hver dag.  Det er en gratis opplevelse, et øyeblikk i nytelse, og det hjelper faktisk på selvtilliten.

Hvorfor er det nødvendig med egeninnsats? Mange sliter med er å bli opphengt i hva andre syns. Du må innse at du ikke kan bli likt av alle. Hev deg over kritikk. Alle mener noe om alle. Du kan ikke kontrollere det.

Det å ikke være nyttig gir mange en følelse av å være verdiløs og ubrukelig. Vår nye LO leder bygger opp under begrepet nyttig - hun knytter det til å være i fulltidsjobb, deltid er B laget. All vår identitet i dag en knyttet til arbeid og begrepet nyttig. Denne definisjonen av nytte er lagret i hjernen vår. Å være verdifull bare fordi vi eksisterer virker for enkelte for godt til å være sant. Det er liksom ikke nok at livet er et mirakel.

Kathrine Aspaas i sin bok Raushetens tid:

Og jeg har en drøm: Når jeg er en gammel dame, er det like vanlig å lufte sjelen som å pusse tennene.

Ha en god helg kjære leser.

 

 

Trygd til hvem og hvor mye?

Jeg skal ikke denne gang gå inn på temaet trygd. Det teamet har jeg berørt mange ganger. Som lenken til artikkelen under viser må vi være forsiktige med å lage en ordning som i enda større grad enn i dag stiller trygdesystemet i diskreditt. Det trenger vi ikke.


http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7411754

Se på stjernene

Informasjonssamfunnet overstrømmes av ord uten at de alltid klarer å formidle det vesentlige. Et dikt derimot komprimerer tanker, følelser, forestillinger og holdninger. Derfor leser jeg ofte dikt, rett og slett for å slappe av, la tanken fly, prøve å finne meningen bak ordene som er satt sammen. Det er et levende menneske som har formet ordene, satt sammen setningene og ment noe med det. Med får ord utrykker mange dikt en dypere innsikt eller en forestillingsverden som krever å bli forstått. Det tvinger oss til å åpne opp for en annen dimensjon fordi det fote går ut over rasjonalitet og logikk.

Et dikt gir rom for personlig tolkning og opplevelse. Noen ganger oppfatter jeg meningen og stemningen intuitivt, endre ganger må jeg lese gjentatte ganger for å få et forhold til diktet. Dette er diktet egenart, uavhengig av kultur og språk.

Kom over en diktsamling Jeg vil spørre vinden. Den lå hos bokhandleren til en spottpris av kr. 10.
Koreanske dikt under den japanske okkupasjonen. Ikke alt føltes som tilgjengelig, dikt som oppstår i en annen kultur kan ofte inneholde ukjente elementer det ikke er så lett å fatte.

I et av diktene spør poeten: Hvis kjærligheten befaler meg å komme, skulle ild og vann hindre meg?

I et annet dikt gir poeten følgende stemningsbilde:

 

En ensom natt ved stranden
flyter stjernene stille på vannet,
og skogen vugger bølgene til ro

I ett annet:
I speilet er det ingen lyd,
det finnes ingen verden så taus


Et dikt med tittel se på stjernene går slik:

Trærne vender alltid mot himmelen,
og våre føtter trår på jorden. La oss
se på stjernene mens vi går.

Om man har en høyere stilling enn sin venn,
om man oppnår ære og berømmelse,
om man kan straffe sin uvenn,
hva innebærer alt det?

Alt er uten betydning,
mindre verd en et glass vin.
Våre føtter trår på jorden. La oss
se på stjernene mens vi går